Alle levende organismer bærer på et arvemateriale (DNA/RNA) som koder for ulike gener. Disse genene regulerer produksjonen og kontrollen av livsviktige proteiner og andre biokjemiske molekyler i en organisme eller smittestoff, og sørger samtidig for at den samme informasjonen overleveres når organismen eller smittestoffet reproduseres.  

Oppbygning av arvestoffet
Genene kan være lange tråder av nukleinsyrer, som inneholder en unik rekkefølge av fire nitrogenbaser (A/T(U)/G/C). Det er den helt unike rekkefølgen av disse nukleotidene som bestemmer hva slags funksjon dette arvemolekylet har. Denne rekkefølgen, eller sekvensen som det gjerne kalles, er også unik for ulike typer organismer, og vi kan utnytte dette i laboratoriet når vi ønsker å påvise og identifisere sykdomsfremkallende smittestoff.

Arvestoffet kan vise likheter og slektskap
Generelt er nært beslektede organismer mer like i dette arvemolekylet, enn hva fjernt beslektede organismer er. Ved å identifisere disse genetiske sekvensene i laboratoriet, vil man finne signaturen fra helt bestemte deler av arvematerialet, enten dette er et dyr, bakterier, parasitter, sopp eller virus, og sammenlikne med databaser som inneholder signaturer av andre kjente organismer.

Man kan også, dersom det er helt nye smittestoff, kunne gjøre sammenstillinger med kjente smittestoff for å se hva de mest likner mest på, som igjen kan gi oss hint om dets identitet.

Molekylærbiologiske metoder
Når man vet sekvensen av en gruppe ulike smittestoff kan man designe metoder for å gjøre påvisning, oftest ved for eksempel polymerasekjedereaksjon (PCR).

PCR er en svært viktig metode i molekylærbiologi  da denne muliggjør en helt bestemt oppformering av bestemte deler av et arvestoff, og metoden er svært følsom. Når man så har gjort oppformeringen av dette arvestoffet, kan man så undersøke det via en rekke ulike teknikker vi har i laboratoriet. Resultatet fra disse undersøkelsene gir oss mulighet å påvise sykdomsfremkallende bakterier i en vannprøve eller å finne nye virus i en blodprøve, og kan være viktige for å identifisere en rekke andre ulike smittestoff.

Det finnes også andre områder der molekylærbiologi kan gi oss viktig innsikt i biokjemiske mekanismer, og man bruker slik metodikk hyppig innenfor områder av blant annet vaksineutvikling og sykdomskarakterisering for å gi innsikt i samspillet mellom ulike molekyler, enten de kommer fra vertsdyr eller smittestoff.

Lang erfaring og moderne utstyrspark
Veterinærinstituttet har lang erfaring med molekylærbiologi for en rekke smittestoffer fra  fisk, landdyr samt fôr og mat.

Veterinærinstituttet har en moderne instrumentpark i gode laboratorier som legger til rette for en sikker, effektiv og fremtidsrettet diagnostikk og forskning.