CWD - Forskning på skrantesjuke

Som første land i Europa påviste Veterinærinstituttet prionsykdommen Chronic Wasting Disease (CWD) hos hjortedyr i 2016. Sykdommen fikk navnet skrantesjuke på norsk. Skrantesjuke er en sykdom som før 2016 bare hadde vært kjent fra hjortedyr i Nord-Amerika (i tillegg til Sør-Korea som importerte sykdommen med levende hjort fra Canada).

Erfaringer fra USA og Canada tyder på at skrantesyke er den mest smittsomme prionsykdommen og smittespredning er særdeles vanskelig å forhindre, spesielt hvis sykdommen har vært tilstede over lengre tid. Prioner som kommer ut i miljøet vil kunne være infektive i lang tid (år). I Nord-Amerika er konsekvensene store for både oppdrettsnæring og bestander av viltlevende hjortedyr.

Det er derfor viktig å få mer kunnskap om hvordan skrantesjuke opptrer i Norge. Med «overlappende» bestander av hjortedyr til nordiske naboland er konsekvensene av sykdomsspredning også store for dem og resten av Europa. Betydningen av skrantesjuke er ikke begrenset til dyrehelse- og velferd for vilt, men omfatter også jakt-, oppdretts- og tamreinnæringen med stor verdiskapning og kulturelle betydning.

For å kunne yte best mulig fagstøtte og gi vitenskapelig funderte råd, forsker Veterinærinstituttet på skrantesjuke. Ved å øke kunnskapen om denne prionsykdommen kan forvaltningen få detaljert kunnskap til avgjørende nytte for kontroll, og om mulig, nedkjempingen av klassisk skrantesjuke i norsk hjortedyrbestander. I samarbeid med ulike nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer fokuserer Veterinærinstituttet på:

Forståelse av forskjeller mellom ulike stammer av prioner hos ulike arter
utvikling av diagnostikk (herunder testing av levende dyr) og etablering av sensitive metoder (RT-QuiC og PMCA)
epidemiologi, utvikle metoder for estimering av CWD-forekomst og modellering av spredning
å undersøke om genetisk variasjon hos hjortedyra har sammenheng med følsomhet for CWD
å undersøke om sau er mottakelig for skrantesjuke fra norsk villrein.

De ulike forskningsområdene

Forskjeller mellom typene/stammene av CWD-prioner avdekket i Norge («elgtypen», «reintypen» og «hjortetypen») og sammenlikning mot CWD i Nord-Amerika

Delprosjektet har vist at det er stammeforskjeller mellom prioner hos norske hjortedyr og hjortedyr i Nord-Amerika, og også mellom ulike stammer innad i Norge. De norske stammene har forskjellige egenskaper. Hos villrein har skrantesjuke opptrådt i smittsomt, med spredning mellom levende dyr, mens det hos elg og hjorten har vært sporadiske tilfeller hos eldre hunndyr. Det er ikke avklart hvordan skrantesjuke oppsto i Norge. Kunnskapen om at stammen hos norsk villrein ikke er identisk med nordamerikansk CWD, gjør det lite sannsynlig at skrantesjuke er innført derfra til Norge.

Så langt er det ikke påvist sammenhenger mellom skrantesjuke hos hjortedyr og prionsykdommer hos andre arter som sau, ku eller menneske. Studiene man baserer seg på, inkluderer ikke den nye norske elgtypen, og det er derfor viktig å karakterisere elgtypen bedre, og undersøke om den kan krysse barrieren mellom arter (smitte andre arter en hjortedyr). Dette kan gjøres ved hjelp av poding (injeksjon av smittemateriale) til transgene mus, det vil si mus som lager prion-proteinet til en annen art, for eksempel sau, ku eller menneske. Dette arbeidet må gjennomføres i utenlandske laboratorium som har lang erfaring med CWD og som VI har tett samarbeid med.

Diagnostikk, metodeutvikling og etablering av CWD-test for bruk på levende hjortedyr

Tester brukt i rutinemessig diagnostikk er laget for å påvise prioner (smittestoffet til CWD) i hjernen og lymfeknuter, der de opptrer svært konsentrert. For å undersøke andre typer prøver (urin, avføring, spytt, planter/jord) er disse testene ikke følsomme nok. Svært følsomme metoder som RT-QuIC og PMCA er derfor etablert/etableres. Slike tester kan gi bedre muligheter til overvåking av dyr og miljø.

Ved klassisk CWD kan prioner påvises i lymfatisk vev, f.eks lymfeknuter, før smittestoffet kan påvises i hjernen. Det finnes lymfatisk vev også i tarmen (Ramalt). NMBU, Veterinærhøgskolen, har utviklet en test for levende dyr der de undersøkes for skrapesjuke (scrapie). Her undersøkes forekomsten av prioner i lymfatisk vev i tarmen hos sau. I Nord-Amerika er dette videreutviklet til bruk ved CWD-testing av vevsbiopsi fra levende hjortedyr.

I prosjektet etableres protokoll for CWD-testing av levende hjortedyr i Norge. En slik test vil ha stor nytteverdi, særlig for tamreinnæringen og hjorteoppdrettere i forbindelse med livdyrsalg og flytting av dyr mellom område med ulik smittestatus (f.eks re-introdusering av ville hjortedyr ifm. sanering av smitte).

Epidemiologi (sykdomsmodellering)

Målsettingen med sykdomsmodelleringen er å lage mulige scenarier som viser hvordan smitten kan spre seg i /mellom flokker og hvordan tiltak (utslakting, inngjerding o.a.) vil utarte seg i populasjonene. Dette gir forvaltningen god oversikt over smittesituasjonen og hvordan sykdommen opptrer under norske forhold, og gir dermed faglig grunnlag for aktuelle kontrolltiltak.

Kartlegging av genetisk sensitivitet hos norske hjortedyr

Gjennom studier av klassisk skrapesjuke hos sau har man kartlagt genetiske elementer som styrer følsomhet for sykdommen og det har vist seg å være variasjon i genet (PRNP) som koder for prion-proteinet, som er viktigst. Enkelte gen-varianter er svært mottakelige, mens andre er nesten helt resistente. Tilsvarende er det undersøkelser i Nord-Amerika som viser at slik variasjon også har betydning hos hjortedyr med CWD. Gjennom kartlegging av PRNP-variasjon hos villrein fra Nordfjella har prosjektet vist at det forekommer ulike gen-varianter med ulik fordeling hos dyr med og uten påvist CWD-prioner. Videre kartlegger prosjektet slik genetisk variasjon hos ulike hjortedyr i Norge, for å evaluere mulige sammenhenger mellom genetisk variasjon og følsomhet for CWD på bestandsnivå av norske viltlevende- og tamme hjortedyr.

Undersøke om CWD smitte til sau

Ved NMBU Veterinærhøgskolen i Sandnes går det sau i forsøk, som er podet med materiale fra villrein med CWD. Områder i Nordfjella sone 1, hvor den CWD-smittede villreinpopulasjonen har blitt slaktet ut, har vært og brukes som beiteområder for sau. Målet med prosjektet er å undersøke om CWD kan smitte til sau og således være en fare for å videreføre/spre prionsmitte. Videre vil det undersøkes, hvis sau smittes, hvordan prioner fordeles i sauekroppen.