Lakselus

Lakselus (Lepeophtheirus salmonis) er en naturlig parasitt på laksefisk i saltvann på den nordlige halvkule. Lusene spiser hud, slim og blod på fisken, og kan lage store sår hvis det mange av dem på en fisk.

Lakselus (L. salmonis) er en naturlig forekommende ektoparasitt på laksefisk i sjø på den nordlige halvkule. Lakselus spiser hud, slim og blod av fisken.

Verktøy for lakselusbergening

Veterinærinstituttet har utviklet to nettverktøy for å bidra til bedre lusekontroll. Lusekartet gir ukentlig oversikt over forventet smittepress med lus langs hele kysten, inntil to uker fram i tid. Lusekalkulatoren gir mulighet til å se forventet utvikling av lusetallet i hver merd inntil tre uker fram i tid.

Smittestoff og smitteveier

Lakselus er et parasittisk krepsdyr. Det finnes flere arter fiskelus, men den dominerende arten på laksefisk i Norge er lakselusen L. salmonis. Lakselus har åtte livsstadier, og skifter skall mellom hvert av dem. Utviklingstiden er temperaturavhengig.

De voksne lusene parrer seg på fisken. Hunnen slipper de befruktede eggene ned i to lange sekker som henger fra genitalsegmentet. En hunn kan lage minst 11 par slike sekker, hvert par med flere hundre egg.

Eggene klekkes og frigjør det første av tre frittsvømmende larvestadier, nauplius 1. Nauplius 2-stadiet blir til kopepoditter, som finner og infiserer fisken. I disse stadiene, som kan vare i flere uker ved lave temperaturer, kan larvene spre seg over mange kilometer.

De følgende stadiene, chalimus 1 og 2, sitter fast på fisken. Preadult 1 og 2 og voksne lus beveger seg rundt på fisken, og det er disse stadiene som gjør størst skade med sin beiteaktivitet.

Sykdomstegn og diagnostikk

Lakselus spiser hud, slim og blod av fisken. Skadene som fisken påføres avhenger av antall parasitter per fisk og vertens størrelse. Dersom det er mange lus på én fisk kan de lage store sår. Dette kan i neste omgang gi fisken anemi og problemer med osmoreguleringen, samt føre til sekundærinfeksjoner. I verste fall kan alvorlige luseinfeksjoner være dødelig for fisken.

Alle livsstadiene er synlige med det blotte øyet, selv om det er de tre bevegelige stadiene som er størst og dermed lettest å se.

Forekomst

Lakselus forekommer i neste alle sjøanlegg med laks eller regnbueørret i hele landet. Antallet avhenger av flere faktorer, slik som smittepress og kontrolltiltak.

Vertstetthet og temperatur påvirker smittepress av lakselus. Det er vist at det er størst forekomst av lus i områder med høy produksjonstetthet av laksefisk. Høye sjøtemperaturer eskalerer utvikling av smittepress. Flere verter og høye temperaturer fører dermed til større smittepress både mellom oppdrettsfisk og mot ville laksefisk.

Overvåkning

Lakselus blir talt ukentlig ved alle oppdrettsanlegg og antallet blir innrapportert til Mattilsynet, sammen med informasjon om eventuelle kontrolltiltak.

Mattilsynet startet et overvåkingsprogram over legemiddelresistens hos lakselus i 2013, som Veterinærinstituttet koordinerer. Målet er å gi en best mulig beskrivelse av lakselus sin følsomhet mot legemidler, samt gi råd om eventuell bruk av legemidler for å kontrollere lakselus i oppdrett av laksefisk.

Gå til overvåkningsprogrammet for lakselus.

Tiltak

Lakselus er en liste 3 sykdom. Regelverk angir grenser for hvor mye lus som er tillatt per fisk i oppdrettsanlegg. Grensen er lavere på våren når vill laksesmolt vandrer ut i havet. Tiltak mot lus må settes inn slik at disse grensene aldri blir overskredet.

Hovedtiltaket mot lus har vært medikamentell behandling, men i løpet av det siste tiåret har en sett økende resistensutvikling mot de tilgjengelige legemidlene. I dag kontrollerer næringa lusetallet i stor grad ved hjelp av ulike ikke-medikamentelle tiltak.

Legemidlene blir enten tilsatt fôret eller gis som bad. Badebehandling kan skje i merd dekket med hel presenning, eller i en brønnbåt. Dersom det finnes resistente lus vil gjentatte behandlinger med samme virkestoff selektere disse til å utgjøre en stadig større del av lusepopulasjonen, med medfølgende dårlig behandlingseffekt. Luselarver fra resistente lus vil spre seg mellom oppdrettsanlegg. I Norge forekommer det nå utbredt resistens mot de fleste av de godkjente legemidlene mot lakselus.

Ulike ikke-medikamentelle tiltak er tatt i bruk. Det mest utbredte av disse er bruk av rensefisk. Rensefisk spiser lus av laksen. Det benyttes ulike arter villfanget leppefisk eller oppdrettet berggylt og rognkjeks som rensefisk. Det er tatt i bruk ulike forebyggende tiltak mot lus, som skjerminger mot luselarver ved bruk av for eksempel skjørt laget av lusetett materiale rundt merdene, bruk av helsefôr for å hindre påslag, og avl for mer luseresistent fisk. Som ikke-medikamentell behandling brukes avlusning med temperert vann eller ferskvann, eller mekanisk avlusning ved bruk av vanntrykk eller børster.

Ikke-medikamentell avlusning gir flere velferdsmessige problemstillinger. Disse er knyttet til blant annet sykdom på rensefisk og til skader påført laksefisk av håndtering i forbindelse med avlusning og bruk av avlusningsmaskiner.