Infeksiøs pankreasnekrose

Infeksiøs pankreasnekrose (IPN) er en virussykdom som først og fremst er knyttet til oppdrett av laksefisk. IPN-viruset som forårsaker sykdommen er globalt utbredt og er også påvist hos en rekke andre fiskearter.

Viruset er svært utbredt i norsk lakse- og regnbueørretoppdrett. Sykdommen har forårsaket store økonomiske tap for næringen.

Smittestoff og smitteveier

IPN-viruset tilhører genus Aquabirnaviridae i familien Birnaviridae. Viruspartiklene er nakne viruspartikler og genomet består av to dobbelttrådige RNA-segmenter. Viruset er svært motstandsdyktig mot både lav pH og høy temperatur, og viruset kan overleve utenfor verten i lang tid. Viruset inaktiveres forøvrig etter behandling med ulike desinfeksjonsmidler som ozon, formalin og jod.

Mye tyder på at IPN-virus kan overføres både horisontalt og vertikalt (via rogn). Ved et IPN-utbrudd vil syk fisk skille ut mye virus via avføring og urin. En høy andel individer som overlever et IPN-utbrudd blir persistent infiserte i lang tid etter utbruddet. Slike individer vil periodevis skille ut virus, noe som kan føre til nye utbrudd. 

Sykdomstegn og diagnostikk

Sykdomsproblemer er i hovedsak knyttet til oppdrett av laksefisk, og oppdrettsfisk antas å være det viktigste reservoaret for viruset. Dødeligheten ved sykdomsutbrudd er ofte høyere i ferskvannsfasen enn i sjøvannsfasen, men det økonomiske tapet er trolig høyere ved sykdomsutbrudd i sjøvannsfasen, da hver enkelt fisk er mer verdifull.

Variasjonen i dødelighet kan variere fra ubetydelig og opp til 90 %, og yngel og postsmolt ser ut til å være mest mottakelige. I tillegg til alder/utviklingsstadium kan variasjon i dødelighet variere med virusstamme eller fiskestamme, men også med miljø- og driftsmessige faktorer.

Diagnostikk
Diagnosen IPN stilles histopatologisk i formalinfiksert vev ved påvisning av nekroser (vevsdød) i lever og/eller eksokrin pankreas (den delen av bukspyttkjertelen som produserer fordøyelsesenzymer). Dette kombineres med positiv immunmerking (immunhistokjemi) av IPN-virus i affisert vev. Det er også mulig å påvise IPN-virus i nyre ved virusdyrkning i cellekultur og ved real-time RT-PCR.

Ettersom bærere av IPN-virus er utbredt, er det avgjørende at sykdomsdiagnosen ikke stilles på bakgrunn av viruspåvisning alene. Funn ved andre sykdommer, som infeksjoner med Flavobacterium psychrophilum eller Yersinia ruckeri, kan ligne IPN i yngelfasen, og det er derfor viktig å få IPN-diagnosen bekreftet ved laboratorieundersøkelser.

Forekomst

IPN ble første gang beskrevet som smittsom tarmbetennelse hos ørretyngel i Canada så tidlig som 1941. IPN-viruset ble påvist på 1950-tallet i USA, og første påvisning i Norge var i 1975. Fra 1980-årene har IPN vært et av de største sykdomsproblemene i norsk fiskeoppdrett. IPN-viruset er globalt utbredt og gir store økonomiske tap også i andre land med høy produksjon av laksefisk, som Chile og Skottland.

Viruset har et bredt vertsspekter og er påvist hos en rekke ulike fiskearter, men også hos andre arter som bløtdyr, krepsdyr og blekksprut. Statistikk over antall IPN-utbrudd i norsk fiskeoppdrett diagnostisert ved Veterinærinstituttet publiseres årlig i fiskehelserapporten.  Det har vært en klar nedgang i antall tilfeller de senere årene. 

Tiltak

Tiltak for å unngå smitte inn i settefiskanlegg er viktige, og i de senere årene har det vært mye fokus på å fjerne «hus-stammer» av IPN-virus fra settefiskfasen. Dette har gitt en merkbar nedgang i antall settefiskanlegg med utbrudd hos yngel, men også hos post-smolt etter at fisken er satt ut i sjøen.

Videre har det i lengre tid vært avlet på fisk som er mer resistent mot IPN, og ny teknologi er utviklet for å detektere laksegener som kan kobles til IPN-resistens (såkalte QTL). Resultatene fra denne forskningen har også bidratt til en merkbar nedgang i antall årlige IPN-utbrudd. 

En stor andel av norsk laks vaksineres mot IPN, men effekten av vaksinasjon er usikker sammenlignet med de andre forebyggende tiltakene. Vaksinering medvirker trolig til å redusere tapene ved sykdomsutbrudd, men forhindrer ikke at smittet fisk blir virusbærere, med påfølgende risiko for nye utbrudd.

Til tross for avl for en mer motstandsdyktig fisk, smittehygiene i settefiskfasen og vaksinering, så er det fremdeles betydelige tap ved IPN-utbrudd. Tapene er ofte knyttet til stress. God vannkvalitet, riktig fôr og drift (Good management practice) er derfor svært viktig for å unngå store tap. I tillegg til tap knyttet direkte til et IPN-utbrudd, kan det i tillegg svekke fisken som overlever utbruddet og gjøre den mer mottagelig for andre sykdommer senere i sjøfasen. Mange melder f.eks. om betydelige tap pga HSMB  og PD på fiskegrupper som har gjennomgått IPN-utbrudd.