Den store leverikten (Fasciola hepatica)

Den store leverikten lever i voksen tilstand i gallegangene hos en del planteetende pattedyr, særlig storfe, småfe og ville hjortedyr.

Smittestoff og smitteveier

En rekke planteetende pattedyr kan være hovedverter. Ville hjortedyr og hare, kan være et reservoar for parasitten. Hos våre husdyr er den særlig aktuell for storfe og sau, men også geit og kamelider kan rammes. Smitte til mennesker er sjelden, men mennesker kan fungere som en tilfeldig endevert ved inntak av infiserte vannplanter.

Fullvoksne ikter er bladformede og opp til 3 x 1 cm i størrelse.  Iktene har en indirekte livssyklus, dvs. de er avhengige av en mellomvert. Iktene bruker damsnegler av slekten Galba (tidligere kalt Lymnea) for sin utvikling. Fra sneglene blir det skilt ut små haleikter (cercarier) som svømmer rundt i vannet og gjerne slår seg ned på grønne planter like under vannoverflaten, der de kapsler seg inn, og kalles da metacercarier.  Her kan beitende dyr ta opp smitten og utviklingen fortsetter inne i dyret. Juvenile ikter, det vil si ikter som ennå ikke er fullvoksne, borer seg gjennom tarmveggen via bukhulen og inn i leveren. Her vandrer de i levervevet i ca. seks uker før de trenger inn i gallegangene og fortsetter utviklingen til fullvoksne eggproduserende ikter. Egg blir ført via galleutførselsgangene ut i tynntarmen og via avføringen ut i miljøet. Det går åtte til ti uker fra metacercarier blir tatt opp, til ikteegg kan påvises i avføringen. Inne i egget utvikler det seg en larve som kommer seg løs og kan trenge inn i en damsnegl. Inne i sneglen kan larven så formere seg og gi opphav til flere hundre haleikter. Hvis ikke slike snegler finnes på beitet, vil heller ikke parasitten kunne gjennomføre sin livssyklus.

Utviklingen utenfor hovedverten (pattedyret) er avhengig av fuktig miljø. Når temperaturen kommer under 10 °C stopper utviklingen opp. På grunn av dette er Rogaland og Hordaland de fylkene som gjennom tidene har vært hardest rammet av denne sykdommen.

Sykdomstegn og diagnostikk

Når et stort antall juvenile ikter vandrer samtidig i levervevet, for eksempel hos sau, kan akutte kliniske tegn oppstå (akutt fasciolose) på grunn av blodtap og leverpåkjenning. Enkelte dyr kan stryke med uten at tegn på sykdom er observert. Denne formen for sykdom er vanligst i perioden september til desember, og er ikke uvanlig hos sau, som er mer følsom for juvenile ikters vandring i levervevet enn for eksempel storfe.  Ved mindre akutt fasciolose er det færre larver på vandring samtidig gjennom levervevet og kliniske tegn kommer noe senere etter inntak av smitte. I tillegg til bleike slimhinner, som skyldes blodtap, kan dyrene raskt gå ned i vekt. Denne formen er vanligst i perioden oktober til januar. De fleste tilfellene hos sau er imidlertid av kronisk karakter og opptrer på senvinteren og våren. De voksne iktene i gallegangene suger blod og svekker dyret. Dyret går gradvis ned i vekt, og blir blodfattig (har lyse slimhinner). Ødem under huden på kjeven/halsen og brystet er et vanlig tegn ved subakutt og kronisk fasciolose, men det kan også skyldes andre parasittære infeksjoner.

Hos storfe gir infeksjon som regel ingen kliniske tegn, men mildere sykdom kan opptre om vinteren med nedsatt matlyst, vekttap og mild anemi. Dette gjelder spesielt for førsteårsbeitende storfe. På besetningsnivå kan infeksjon med parasitten gi produksjonstap gjennom nedsatt melkeytelse, redusert tilvekst, reproduksjonsutfordringer og kassasjonstap (lever) ved slakting.

Kamelider er også mer følsomme enn storfe, muligens omtrent like følsomme som sau ved betydelige infeksjoner. Sykdommen diagnostiseres ofte sent hos lama og alpakka, da de er gode til å skjule kliniske tegn.

Hvordan finner jeg ut om dyrene har leverikter?

Dyreeiere kan, ved melding fra slakteri, bli gjort oppmerksom på forekomst av den store leverikten. Dyr kan også vise kliniske tegn forenlige med fasciolose, og som tidligere nevnt viser akutt syke dyr gjerne andre tegn enn kronisk syke. Ved organundersøkelse av døde dyr kan en ofte påvise voksne leverikter i store galleganger og i galleblæren. Den blodsugende løpeparasitten (nematoden) Haemonchus kan gi lignende kliniske tegn som fasciolose. Derfor er det ofte aktuelt å sende inn avføringsprøver for parasittologisk undersøkelse og be om tilleggsundersøkelse for ikteegg. Veterinærinstituttet kan sende ut prøvetakingsutstyr (parasittpakker) for avføringsprøver Prøvetakingsutstyr kan bestilles her.

Negative funn for ikteegg kan gi falsk trygghet da mange juvenile leverikter kan være på vei for eksempel gjennom levervevet, selv om prøven ikke inneholder ikteegg. Dessuten er utskillelsen av ikteegg ujevn, slik at en kan få negativt prøvesvar selv om det finnes voksne ikter i leveren. Når en er usikker på om dyrene har blitt infiserte av de store leveriktene, kan en få tatt blodprøver for å sjekke for antistoffer mot parasitten. Denne testingen må bestilles, da dette ikke er et rutinetilbud. Analysesvarene etter blodprøver forteller bare om dyret har vært infisert; det vil derfor fortsatt være antistoffer i kroppen etter en vellykket iktebehandling.

Forekomst

I Norge forekommer leveriktene helst i kystnære strøk med mildt og fuktig klima (sjelden eller aldri i Troms og Finnmark), og den har størst betydning for storfe og sau. Den kan også finnes hos geit, men de fleste geitene er å finne på områder som er lite plaget av denne parasitten. Parasitten kan også forekomme hos mange plantespisende dyr som for eksempel ville hjortedyr, kamelider, hest, harer og hos altetere som gris og menneske.

Tiltak

Når klimaforholdene er gunstige for Fasciola hepatica, blir forebygging og behandling særlig viktig. Fuktige beiter og kjente problemområder bør unngås på sensommeren og høsten. Risikoen for smitte henger sammen med temperaturen, som påvirker utviklingen av parasitten i sneglen. Sambeiting med sau bør unngås dersom det er problemer med store leverikter i en storfebesetning.

Sau utvikler liten eller ingen beskyttende immunitet mot F. hepatica, og kan derfor smittes på nytt gjennom livet. Eldre dyr kan dermed være mer affisert av infeksjonen enn yngre dyr. Hos storfe ser det derimot ut til å utvikles en viss immunitet etter infeksjon, og infeksjonen kan i noen grad elimineres over tid. Storfe som infiseres for første gang kan derfor være mer affisert enn eldre dyr som har vært infisert tidligere. 

Tidspunkt for behandling og behovet for eventuell gjentatt behandling bør vurderes ut fra smitterisiko, beiteforhold og lokale klimaforhold, i samråd med praktiserende veterinær. Riktig behandling kan bedre dyrenes helse og redusere utskillelsen av egg og dermed nedsmittingen av beiteområder. Dersom det vurderes at behandling er nødvendig er det anbefalt å behandle etter beitesesongen for å forebygge sykdom gjennom vinteren og redusere smittepress ved neste beitesesong.  For mer detaljerte anbefalinger rundt forebygging, håndtering og behandling se Anbefalinger for håndtering av parasitter hos storfe og Sauehelsenett hos Animalia.