Amøbegjellesykdom

Amøbegjellesykdom øker i Norge, både i antall påvisninger og i geografisk spredning. 

Amøbegjellesykdom - eller amoebic gill disease (AGD) - ble første gang påvist hos norsk oppdrettslaks i 2006 og har siden 2012 forårsaket betydelige tap.

Smittestoff og smitteveier

AGD skyldes den parasittiske amøben Paramoeba perurans (tidligere Neoparamoeba perurans).

Amøben har både parasittiske og frittlevende stadier, og kan overleve i sedimenter og i utstyr i tilknytning til fiskeproduksjon. Flytestadier av amøbene kan leve i mange dager og disse antas å kunne bidra til at amøbene spres over lange avstander. Andre muligheter for spredning er flytting av infisert fisk og utstyr, eller vandrende infisert fisk eller andre smittebærende organismer.

Sykdomstegn og diagnostikk

Fisk med AGD har respirasjonsbesvær, dårlig matlyst, ofte redusert svømmeaktivitet og har trege unnvikelsesreaksjoner.

Patologiske funn begrenser seg til gjellene og man kan se hvite, slimete områder med det blotte øyet. Slike områder kan også ha andre årsaker. Når AGD forekommer alene, er de respiratoriske enhetene i gjellene vokst sammen, det er økt slimcelleaktivitet og en kan se til dels store mengder amøber på overflaten av det irriterte vevet.

Amøber på gjellene kan påvises i ferske utstryk som undersøkes i mikroskop eller ved hjelp av PCR. En sikker AGD-diagnose stilles ved histologi.

Forekomst

I Norge ble AGD påvist første gang i 2006 og deretter igjen i 2012 og hvert år siden det. Sykdommen finnes i dag fra Agder-fylkene og nord til Nord-Trøndelag og kan forårsake betydelige tap. Fisk kan bli rammet i hele sjøfasen, men smolten første høsten i sjøen er særlig utsatt. Utbruddene er gjerne langvarige.

Internasjonalt er de viktigste risikofaktorene for AGD-utbrudd angitt å være høy salinitet (>32ppt) og forholdsvis høy sjøvannstemperatur. De samme risikofaktorene synes å være viktigst også i Norge, men her ses AGD også ved salinitet ned mot 28ppt, og utbrudd ses ved vanntemperaturer helt ned mot 5-6 °C.

AGD har ført til store tap for lakseoppdrett i Tasmania siden midten av 1980-tallet. I 2011 og 2012 var AGD blant de sykdommene som forårsaket størst tap for lakseoppdrett i Irland og Skottland. 

Også Orknøyene, Shetland, Australia og Nord-Amerika har problemer med AGD.

Overvåking

AGD er ikke en listeført sykdom og det er ingen aktiv overvåking av AGD i Norge.

Det er grunn til å tro at fiskehelsetjenester eller oppdretterne selv stiller diagnosen AGD uten at prøver sendes til Veterinærinstituttet eller andre laboratorier. Det også er sannsynlig at ulike laboratorier påviser amøber ved PCR i oppdrettsanlegg der det av ulike årsaker ikke utvikles AGD. 

Antall AGD-utbrudd registrert ved Veterinærinstituttet må derfor betraktes som minimumstall. I 2013 - 2015 har det årlig blitt påvist AGD på 50 - 70 lokaliteter, de aller fleste med laks.

Tiltak

Man kjenner ikke til spesielle tiltak som kan forhindre AGD, men godt miljø og helsemessig robust fisk vil generelt kunne redusere sykdomsproblemer.

For å begrense konsekvensene av AGD er det er viktig med en diagnose tidlig i sykdomsforløpet. Gjeller bør derfor sjekkes regelmessig for hvite flekker og ved direkte mikroskopi av gjelleslim for å se etter amøber.

Den mest effektive behandlingen er ferskvann. Hydrogenperoksid har også god effekt.