Tuberkulose

Tuberkulose er ein kronisk sjukdom hos dyr og menneske som skuldast bakteriar i Mycobacterium tuberculosis-komplekset.

Mycobacterium bovis er den vanlegaste årsaka til storfetuberkulose, medan M. tuberculosis er vanlegast hos menneske. Storfetuberkulose er utrydda i Noreg.

Tuberkulose er ein liste 2-sjukdom, og førekomst av eller mistanke om sjukdommen skal straks rapporterast til Mattilsynet.

Smittestoff og smittevegar

Viktige artar som er inkludert i Mycobacterium tuberculosis-komplekset er Mycobacterium bovis, Mycobacterium caprae og Mycobacterium tuberculosis. Mykobakteriar er stavforma bakteriar som veks seint.

Mykobakteriar toler ytre påverknad relativt godt og kan overleve i miljøet i fleire veker, avhengig av tilhøva, men blir raskt inaktivert av sollys og ved oppvarming til 60 °C i om lag 10 minuttar. Dei kan overleve relativt lenge i jord og avføring og er ganske motstandsdyktig mot desinfeksjonsmidlar.

Storfe er hovudreservoar for M. bovis, men bakterien kan òg smitte ei rekkje andre dyreartar, mellom anna alpakka, lama, geit, sau, rein, gris, hund og katt. Storfe, bøffel, bison, geit og gris er rekna for å vera mest mottakelege, medan sau og hest er meir motstandsdyktige mot bakterien. Import av levande dyr frå land og regionar der M. bovis førekjem hos husdyr kan utgjere ein risiko for introduksjon av smitte til Noreg. Risikoen avheng mellom anna av smittestatus i opphavslandet, mottakelegheita hos dyrearten og omfanget av importen.

Smitte skjer hovudsakleg gjennom innanding av bakteriar, men kan også skje gjennom munnen, til dømes ved inntak av forureina fôr, vatn eller mjølk. Bakteriar kan finnast i fleire kroppsvæsker og utskiljingar frå smitta dyr (spytt, avføring, mjølk, urin, utflod frå skjede og livmor, sæd og i væske frå opne prosessar, til dømes i perifere lymfeknutar). Drikkevatn kan vere kontaminert med mykobakteriar og har vore smittekjelde i enkelte utbrot. Tett dyrekontakt aukar risikoen for smittespreiing.

Storfetuberkulose er ein zoonose. Menneske kan smittast gjennom nærkontakt med infiserte dyr eller ved inntak av upasteurisert mjølk og produkt laga av slik mjølk. Smitta alpakka og lama kan utgjere ein risiko for menneske og andre dyr fordi dei spyttar.

Tuberkulose som skuldast M. tuberculosis smittar hovudsakleg mellom menneske, oftast gjennom lufta. For meir informasjon om tuberkulose hos menneske, sjå FHI.

Sjukdomsteikn og diagnostikk

Tuberkulose utviklar seg vanlegvis langsamt, og det kan gå månader eller år frå smitte til kliniske teikn oppstår. Smitta dyr kan og vere utan kliniske teikn, eller sjukdomen kan reaktiverast under periodar med stress slik som eksempelvis drektigheit. Sjukdomsteikna avheng av kva organ som er råka.

Tuberkulose spreier seg i kroppen i to stadium. Det dannar seg eit primærkompleks med lokal infeksjon der mykobakteriane først kom inn i kroppen, med infeksjon i lymfeknutar som dekkjer området. Frå dette primærkomplekset spreier bakteriane seg til andre delar av kroppen.

Hos storfe, lama og alpakka er lungene og lymfeknutane rundt lungene ofte råka. Dyra kan få kronisk hoste, pustevanskar og gradvis avmagring. Dersom bakteriane spreier seg til bukhola, kan dyra få forstørra lymfeknutar, feber og diaré. Infeksjon i juret kan føre til kronisk mastitt og utskiljing av bakteriar i mjølka. Lama og alpakka har stor lungekapasitet og viser ikkje nødvendigvis sjukdomsteikn før store deler av denne er tapte. Dødsfall av magre individ kan derfor vere einaste teikn på tuberkulose hos alpakka og lama. 

Diagnostikk

Tuberkulose kan vere vanskeleg å diagnostisera hos levande dyr fordi sjukdommen utviklar seg langsamt og gir varierande kliniske teikn.

Tuberkelintest og interferon-gamma-test blir brukt for å påvisa infeksjon hos levande dyr. Ved tuberkelintesten blir eit antigen injisert i huda, og grad av hevelse blir vurdert etter 72 timar. Testen er relativt spesifikk. Ved interferon-gamma-testen blir blodceller stimulerte med antigen frå bakterien. Testen kan påvisa infeksjon tidleg i sjukdomsforløpet. Hos lama og alpakka har testane avgrensa sensitivitet, og det kan vere nødvendig å kombinera fleire testar. Serologiske testar har låg sensitivitet, men kan i kombinasjon med tuberkulintesten auka den samla sensitiviteten dersom dei blir nytta seint i sjukdomsløpet.

Hos døde dyr kan organ og lymfeknutar undersøkast ved obduksjon, bakteriologisk dyrking og molekylærbiologiske metodar. Molekylærbiologiske undersøkingar kan gi svar i løpet av få dagar, medan dyrking kan ta fleire veker. Typiske obduksjonsfunn saman med påvising av syrefaste stavar indikerer tuberkulose, men dyrking eller molekylærbiologiske undersøkingar er nødvendige for å identifisere bakterien.

Fordi M. bovis kan smitta menneske, må mistenkte dyr og prøver handterast med stor varsemd. Obduksjon og prøvetaking av mistenkte dyr bør utførast ved eigna laboratorium.

Veterinærinstituttet er nasjonalt referanselaboratorium for M. bovis.

Førekomst

Storfe er hovudvert for M. bovis, som også kan smitta andre husdyr og ville dyr. Noreg har fristatus for storfetuberkulose.  Sjukdommen har vore utrydda i norsk storfehald sidan 1963, med unntak av enkelte utbrot, sist i 2022.

Sverige og Danmark har vore frie for storfetuberkulose i fleire tiår. M. bovis finst framleis i fleire delar av verda, mellom anna i Afrika, Asia, Amerika og enkelte europeiske land. I nokre land blir smitten halden ved lag hos ville dyr, noko som gjer det vanskelegare å kontrollere sjukdommen hos husdyr.  I Storbritannia er storfetuberkulose framleis eit alvorleg dyrehelseproblem, særleg i Sørvest-England og Wales. Sjølv om førekomsten har gått ned dei siste åra, er sjukdommen framleis utbreidd i enkelte område.

Tuberkulose hos lama og alpakka er sjeldan rapportert i deira naturlege leveområde i Sør-Amerika, men utbrot i fleire land som Nederland, Spania, Irland og Storbritannia har vist at dyra kan infiserast med M. bovis og utvikle alvorleg sjukdom. Import av lama og alpakka frå land med førekomst av storfetuberkulose kan utgjera ein smitterisiko, særleg fordi dyra ofte blir haldne saman med storfe og småfe i Noreg.

Den vanlegaste årsaka til tuberkulose hos menneske i Noreg er M. tuberculosis.

Overvaking

Alle dyr som blir slakta i Noreg, blir kontrollerte for tuberkulose på slaktehuset. Eit overvakingsprogram for tuberkulose blei etablert i 2000. Storfe, oppdrettshjort og kameldyr som ved slakting eller ved sjukdom er mistenkte for tuberkulose, er no inkluderte i programmet.

Gå til overvakingsprogramma

Tiltak

Tuberkulose er ein liste 2-sjukdom, og mistanke skal straks meldast til Mattilsynet. Ved påvising av tuberkulose vil det bli innført ei rekkje tiltak for å kjempe ned utbrotet og hindre vidare smittespreiing. Les meir om tiltak og handtering av utbrot hos Mattilsynet. Sidan Noreg har fristatus for storfetuberkulose, er det viktig å hindra at smitte blir introdusert gjennom import av levande dyr.

Tidleg påvising er viktig for å hindra smittespreiing mellom dyr, buskapar, ville dyr og menneske. Systematisk tuberkelintesting av storfe, kjøttkontroll og pasteurisering av mjølk har vore sentrale tiltak i utryddinga av storfetuberkulose i Noreg.

Kontaktpersonar

Siv Meling

Siv Meling

Fagansvarlig biosikkerhet og forebyggende helsearbeid hos produksjonsdyr, veterinær
Lise Marie Ånestad

Lise Marie Ånestad

Fagansvarlig for storfe, veterinær