Botanikk

Barlind er busk eller tre (opptil 15 m) som vokser langsomt. Den er eneste art i barlindfamilien som forekommer naturlig i Norge. Stammen er relativt tykk med mørk kjerneved. Kvistene er flate med to rekker av flerårige, myke nåler som er mørkegrønne på oversiden og lysegrønne under. Hannplantene har lysegule blomster i tette klaser. Hunnplantene har grønne blomster enkeltvis og grågrønne, etter hvert røde, kjøttfulle frøkapper. Frøspredningen skjer med fugler. Barlind vokser vilt i skog og lier, langs kysten til Romsdalen og i innlandet til Mjøsa. Barlind er også vanlig som prydbusk i parker og hager - ofte som varianter av hybridbarlind (Taxus x media) med varierende størrelse og form. Noen av disse setter frø – andre ikke. Både barlind, hybridbarlind og eksotiske slektninger i barlindslekten (Taxus) er giftige. 

Giftige innholdsstoffer og virkning

Hele planten, i særdeleshet bladene og frøene, unntatt frøkappene, er meget giftig. Fugler spiser gjerne de røde frøkappene. Frøene er meget harde, og passerer uforandret gjennom fuglene som dermed ikke blir syke, og bidrar på denne måten til frøspredning. Barlind inneholder en kompleks blanding av forbindelser i gruppen taxaner, der taxin B regnes for å ha størst betydning for giftvirkningen. De fleste taxanene har nitrogenholdige sidekjeder og inkluderes gjerne blant alkaloidene. Giftstoffene er fortsatt til stede i visnet plantemateriale. Barlind inneholder også biflavonoider som i dyreforsøk er vist å ha beroligende, smertestillende og betennelsesdempende effekt, samt en vevsirriterende olje, og bladene inneholder også et cyanogent glykosid.

Barlindforgiftning domineres totalt av den hurtig inntredende og potente virkning av taxanforbindelsene på hjertemuskelen. Toksinene hemmer den normale innstrømming av natrium og kalsium i hjertecellene.

Barlindforgiftning hos ulike dyrearter

Barlindforgiftning hos dyr er ikke uvanlig her i landet. Hester og storfe regnes som særlig følsomme for giftstoffene i barlind og kan relativt lett bli forgiftet, men slik forgiftning forekommer også hos andre tamme planteetere som sau og geit. Ville planteetere, som elg og rådyr, kan også forgiftes, men de er generelt langt mer robuste. For elg og rådyr kan barlind være en attraktiv plante, særlig om vinteren, når det er lite annet grønt. Ved gradvis tilvenning og i moderate mengder ser det ut til å være uproblematisk for dem, og barlind kan være en del av vinternæringen. Hjortedyrs beiting på barlind utgjør en trussel for planten i norsk utmark. Det er derimot mer sjelden at planteetende husdyr inntar barlind, men når det skjer, blir de lett alvorlig syke. Typisk skjer barlindforgiftning hos husdyrene hvis tilgangen på mer smakelige vekster er begrenset eller hvis dyrene kommer over avkapp av barlindhekk. Hunder som gnager på barlind, kan også bli syke.  

Symptomer

Virkningen kommer meget raskt – ofte etter en times tid, men kan ta noe lengre tid hos drøvtyggere på grunn av innblanding i vominnholdet. Skjelving, ukoordinerte bevegelser, nedsatt hudtemperatur, først rask, senere langsom og uregelmessig hjerteaktivitet, anstrengt respirasjon og kollaps, eventuelt med kramper, er vanlige symptomer. Store pupiller er også vanlig. Dyra kan dø i løpet av få timer. Dersom forløpet drar ut, kan dyra vise tegn på buksmerter – antakelig forårsaket av en vevsirriterende effekt. For voksen hest er ca. 0,35 g/kg kroppsvekt av fersk barlind dødelig dose. For voksne storfe er dødelig dose ca. 1 g/kg kroppsvekt, mens kalver er mer følsomme. Diende kalv har dødd av barlindtoksiner i melka, mens kua selv var upåvirket. Det finnes eksempler på at husdyr kan tilvennes å spise små mengder av barlind uten å bli syke, slik man ser hos ville drøvtyggere.

Behandling

Ofte rekker man ikke noen behandling, men ellers er behandlingen generell og symptomatisk. Hjertemedisinsk behandling har hatt gunstig effekt. 

Mennesker

Det har forekommet at barn har dødd av barlindforgiftning. Men vanligvis har barn som har blitt fristet og spist av de røde frøkappene ikke vist symptomer. I noen tilfeller har de hatt lettere forgiftningssymptomer; magesmerter og diaré, eventuelt også redusert blodtrykk og temperatur, og rask hjerterytme. Utfallet vil være avhengig av antall frøkapper spist og om de bitre, giftige frøene tygges eller ei. Frøene vil normalt passere uforandret gjennom mage og tarm dersom de ikke tygges. Blant barn som har spist barlindnåler, har en større andel fått symptomer – de fleste av lettere grad, men alvorlige forgiftninger er også beskrevet.

Hos voksne mennesker som har spist barlindblader, bark eller ekstrakt av dette, er fatale forgiftninger beskrevet en rekke ganger. Årsakene til at voksne mennesker har inntatt barlind er flere, men slike dødsfall har også skjedd i forbindelse med medisinsk bruk. Avkok av barlind har vært benyttet som hjertemedisin, abortmiddel og motgift mot så vel ormebitt som rabies. Barlindforgiftning er kjent helt tilbake til romertiden hvor ekstrakt av barlindnåler ble benyttet både ved mord og selvmord.

Forgiftningssymptomene starter ca. 1 time etter inntak av barlind med hodepine, svimmelhet, døsighet, utvidete pupiller, kvalme, oppkast og magesmerter. Avhengig av mengden av plantemateriale/giftstoff inntatt kan forløpet videre være rask, senere langsom hjerterytme, og arytmi, rask respirasjon, blodtrykksfall, eventuelt bevisstløshet. Eventuelt dødsfall inntrer som følge av respirasjonslammelse.

Taxanet taxol i barken på en amerikansk barlindslektning (Taxus brevifolia) er vist å ha meget god effekt i kreftbehandling. Det er også vist at en kan benytte bladene fra flere arter i barlindfamilien, inkludert vår barlind, som utgangspunkt for fremstilling av kreftmedisin. 

Les mer om barlindforgiftning

• Barlindforgiftning av rådyr (pdf)
  Handeland K, Vikøren T. Hjorteviltet 2015, s 36-37
• Yew (Taxus) intoxication in free-ranging cervids (ekstern lenke)
  Handeland K, Vikøren T, Josefsen T, Madslien K, Valdecanas B, Uhlig S.
  PLOS One e0188961. doi: 10.1371/journal.pone.0188961.
• Barlindforgiftning hos tamrein.
  Ågren E  and Mørk T. Non-infectious diseases and trauma. In: Reindeer and caribou, health and disease. Ed. Tryland M and Kutz SJ. 2018. CRC Press, pp: 157-176.