Tarmbrann hos svin kalles også blodig, nekrotiserende enteritt. Sykdommen skyldes infeksjon med bakterien Clostridium perfringens type C, som produsererer et giftstoff (beta-toksin) som gir alvorlig skade på tarmslimhinnen hos spedgris. Tarmbrann hos svin er en Liste 2-sykdom, og forekomst eller mistanke om sykdommen skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.
Smittestoff og smitteveier
Clostridium perfringens er en sporedannende bakterie, som er svært vanskelig å fjerne fra et kontaminert miljø. Det finnes fem ulike toksinotyper (A-E) av Cl. perfringens, og disse kan gi ulike sykdomspresentasjoner hos ulike arter. Type C produserer beta-toksin, som gir alvorlig nekrose og gassdannelse i tarmen til spedgris, og påfølgende høy dødelighet. Også andre husdyrarter som fjørfe, drøvtyggere (småfe og storfe) og hest kan få enterotoksemisk sykdom av Cl. perfringens type C.
Hos svin er den viktigste smittekilden til spedgris avføring fra purka, og det er viktig at besetninger uten sykdommen ikke rekrutterer livdyr fra besetninger med smitte. Cl. perfringens type C hos svin har global utbredelse, men sykdommen påvises svært sjelden i norske svinebesetninger.
Sykdomstegn og diagnostikk
Kliniske sykdomstegn ved tarmbrann hos svin vil påvirkes av immunstatus og alder på affiserte spedgriser. Mest alvorlig sykdom observeres i besetninger uten immunitet mot smittestoffet (fra tidligere gjennomgått infeksjon eller vaksinering). Ved karakteristiske utbrudd av tarmbrann hos svin, får en stor andel nyfødte griser i flere kull tyntflytende diaré som kan ha mørk farge grunnet blodtilblanding. En del spedgriser kan også dø uten diaré. Affiserte griser blir svake og inaktive, og får redusert kroppstemperatur. De kan også observeres med mørk misfarging av huden over buken sent i sykdomsforløpet. Typiske obduksjonsfunn er vanligvis lokalisert til bakre deler av tynntarmen, og består i blodig og nekrotisk tynntarmsbetennelse. Hos griser som overlever den akutte fasen, utvikles det nekrotiske membraner på affiserte deler av tynntarmsslimhinna.
Inkubasjonstiden til Cl. perfringens er svært kort, og sykdomstegn kan observeres så tidlig som 12 timer etter fødsel. Vanligst er allikevel sykdom den første leveuka, fra om lag tredje levedøgn. Dødeligheten er svært høy første leveuke, og i besetninger uten immunitet mot smittestoffet kan alle spedgrisene stryke med.
Clostridium perfringens påvises ved generell bakteriologisk undersøkelse. Dersom det foreligger mistanke om tarmbrann, undersøkes tarminnhold for tilstedeværelse av beta-toksin med antigen-ELISA test.
Differensialdiagnoser
Den viktigste differensialdiagnosen i Norge er spedgrisdiaré grunnet infeksjon med E. coli. Internasjonalt er i tillegg særlig koronavirusenteritt (TGEv og PEDv) aktuelle differensialdiagnoser til akutt og alvorlig spedgrisdiaré.
Forekomst
Tarmbrann er sjelden i Norge, og har ikke blitt rapportert fra norske griser det siste tiåret. Forrige påvisninger angikk noen få svinebesetninger i Rogaland fram til år 2015.
Tiltak
Tarmbrann hos svin er en Liste 2-sykdom, og affiserte svinebesetninger vil vanligvis båndlegges av Mattilsynet og pålegges vaksinering av purkene slik at nye kull beskyttes via råmelk og purkemelk.
Behandling av klinisk syke spedgriser er vanligvis ikke aktuelt pga det raske sykdomsforløpet. Forebyggende behandling av kullsøsken til affiserte spedgriser kan vurderes.
