Chronic Wasting Disease (CWD) - skrantesjuke

Chronic Wasting Disease (CWD) er en prionsykdom som i flere tiår har vært kjent hos ulike hjortedyr i Nord-Amerika. Sykdommen er påvist hos flere villrein, elger og hjort i Norge.

CWD kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og ender alltid med døden. 

CWD er en B-sykdom og forekomst av eller mistanke om CWD skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

På grunn av mange spørsmål rundt skrantesjuke, har vi laget en oversikt over vanlige spørsmål og svar om skrantesjuke

Status for nasjonal kartlegging av skrantesjuke

Veterinærinstituttet undersøkte prøver fra litt over 10 000 hjortedyr i 2016. Tallene under inkluderer alle prøver fra og med 2016 og til dags dato, fra ulike arter av hjortevilt. Diagnostikken av CWD gjøres i flere trinn. Innledende undersøkelse vil i tilfeller med positivt resultat gå videre til verifisering. Tallet som oppgis her for positive tilfeller omfatter kun verifiserte resultater, og vil ikke omfatte prøver under utredning for mistanke.

I tilfeller der innledende undersøkelser gir grunn til mistanke vil myndighetene kontakte jegere og samle inn kjøtt og slakterester. Dette gjøres for å unngå eventuell smittespredning, og for å samle materiale til videre undersøkelser.

29428 CWD-prøver undersøkt fra 2016


12 positive tilfeller per dags dato


Innsamlingen er et samarbeid mellom Mattilsynet , Miljødirektoratet, NINA og Veterinærinstituttet. 

Analyseoversikt for CWD per dyreart

 

Smittestoff og smitteveier

Det finnes ulike typer av prionsykdommer hos dyr og de mest kjente er skrapesjuke hos sau, kugalskap (BSE) hos storfe og CWD hos hjortedyr. Av disse tilstandene er det bare BSE hos storfe som man vet kan smitte til mennesker. Smitte til menneske er ikke rapportert i forbindelse med skrapesjuke hos sau eller CWD hos hjortedyr.  Det er ikke påvist noen sammenheng mellom skrapesjuke hos sau og CWD hos hjortedyr.

Utviklingen av prionsykdommer er knyttet til unormale foldinger av det cellulære prionproteinet (PrPc), et protein som normalt finnes i cellene. Kroppens egne enzymer greier ikke å bryte ned det feilfoldede prionproteinet som dermed gradvis akkumuleres i, og ødelegger, nervecellene i hjernen.

Smitteoverføringen ved CWD kan skje gjennom direkte kontakt mellom syke og friske hjortedyr, eller indirekte ved at friske dyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet (beite, infiserte kadaver). Smittestoffet er påvist i spytt, urin og avføring fra smitta (syke) dyr. Prionene er svært resistente mot fysiske og kjemiske påvirkninger, og beite hvor syke dyr har oppholdt seg kan være smittefarlig i flere år.

Sykdomstegn og diagnostikk

CWD ble første gang påvist hos mulhjort (Odocoileus hemionus) på en forskningsstasjon i USA i 1967. I viltlevende hjorteviltpopulasjoner ble det første tilfellet oppdaget i 1981, og sykdommen er nå påvist hos viltlevende mulhjort, hvithalehjort (O. virginianus), og nordamerikansk kronhjort (Cervus elaphus nelsoni) og nordamerikansk elg (Alces alces shirasi). Sykdommen er til nå funnet i over 24 stater i USA, og i to provinser i Canada. CWD påvises også hos oppdrettshjort i USA og Canada. Sykdommen er videre diagnostisert i en dyrehage i Sør-Korea, etter livdyrimport fra Canada.

Tiden fra et dyr blir smittet til sykdommen bryter ut (inkubasjonstiden) er lang, trolig rundt to år, og sykdommen opptrer oftest hos 3-5 år gamle dyr. De mest fremtredende symptomene er vekttap og endret oppførsel som utvikles over uker og måneder. I tillegg kan det observeres sikling, ukoordinerte bevegelser, repeterende bevegelsesmønstre, hodeskjelvinger, skjæring av tenner og senket hode. Ukoordinerte bevegelser og skjelvinger er mindre fremtredende enn ved skrapesjuke hos sau. Pelsen kan bli tørr og bustet, men kløe er ikke vanlig. Seint i sykdomsforløpet kan dyra sikle, drikke og urinere mye, og vise tydelige nevrologiske symptomer.

Etter et sykdomsforløp som varer fra noen uker til flere måneder, dør dyra. De kan også dø i forbindelse med akutte stresspåkjenninger i sykdomsperioden. Ulike følgesykdommer som lungebetennelse eller skader kan forkorte sykdomsforløpet.

Diagnostikk
Hos dyr vil diagnosen «prionsykdom» (skrapesjuke, kugalskap og CWD) normalt stilles ved påvisning av smitte i hjernevev. I tilfellet CWD kan smittestoff, feilfoldet prionprotein (PrPCWD), hos noen dyr påvises i lymfatisk vev i en tidlig fase, før sykdom bryter ut (inkubasjonstiden). Denne påvisningen skjer altså før det er mulig å finne PrPCWD i hjernevev. Dette er årsaken til at man for CWD stiller en diagnose også ved påvisning i lymfatisk vev.

For standard, godkjente metoder for CWD-diagnostikk, med resultat «ikke påvist», er det krav om at testet prøve må inneholde hjernevev.

 

Se video om hvordan ta ut hjerneprøve i forbindelse med CWD.

Se video om hvordan ta ut lymfeknuter i forbindelse med CWD. 

Forekomst

Prevalensen (antall smittede dyr i populasjonen) av CWD i Nord-Amerika er vist å variere sterkt fra område til område, fra ca 0,5-5 % til ca 30% i noen hjorteviltbestander.  Det er også vist at prevalensen øker over tid hvis ingen bekjempelsestiltak mot sykdommen iverksettes. 

De første , og så langt eneste tilfellene av CWD hos hjortedyr i Europa, er påvist av Veterinærinstituttet. Forekomsten og betydningen av denne sykdommen i norske hjorteviltpopulasjoner er så langt ukjent.

I forbindelse med det første funnet av CWD i Norge ble det laget en grundig nyhetssak, både på norsk og engelsk, som inneholdt video med ekspertintervjuer. Les saken og se videoen her.  

Les engelsk versjon av saken og se videoen her.

Overvåkning

Det er et norsk overvåkingsprogram for CWD, finansiert av Mattilsynet. Programmet omfatter CWD-undersøkelse av ville hjortedyr og hjort i oppdrett, eldre enn 18 måneder, som kommer inn til obduksjon ved Veterinærinstituttet. Frem til mars 2016 hadde det aldri blitt påvist CWD i Norge eller andre europeiske land.

Overvåkingsprogrammet for CWD

Tiltak

CWD er en B-sykdom og det er et overvåkingsprogram for denne sykdommen i Norge.

I juli 2016 kom Mattilsynet med nye tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD) hos hjortevilt. 

I USA og Canada er det etablert overvåkingsprogrammer for CWD som omfatter undersøkelse av hodet (hjernen) fra ulike ville hjortedyr, og fra hjort i oppdrett. I Europa ble det i 2006-2007, regi av EU, gjennomført screeninger av hjernevev fra hjort felt under jakt. I Norge ble det i den forbindelse undersøkt 600 viltlevende hjort. I tillegg finnes det et norsk overvåkingsprogram for CWD hos hjort i oppdrett, finansiert gjennom Mattilsynet.

Alt norsk hjortevilt omfattes av Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP) som Veterinærinstituttet driver på vegne av Miljødirektoratet. Veterinærinstituttet er videre nasjonalt referanselaboratorium for prionsykdommer hos dyr og koordinerer Mattilsynets overvåkingsprogrammer for skrapesjuke hos sau, BSE hos storfe og CWD hos oppdrettshjort. Det vil bli tatt initiativ til å fremskaffe mer data omkring forekomst av CWD hos norsk hjortevilt. Det er viktig at folk som observerer syke hjortedyr tar kontakt med kommunal viltforvaltning, Mattilsynet eller Statens naturoppsyn med tanke på prøvetaking for laboratorieundersøkelse ved Veterinærinstituttet.

Informasjon til jegere fra Mattilsynet

Mattilsynet har utarbeidet et informasjonsskriv til jegere for at de skal lære mer om sykdommen, samt at jegere lettere kan bidra til å skaffe oversikt over utbredelsen av CWD, og at jegere kan hjelpe til med å redusere eller forhindre smitterisiko til nye områder.

Spørsmål og svar

Her finner du vanlige spørsmål og svar om Chronic Wasting Disease.