Velferdsindikatorer hos oppdrettsfisk
Velferdsindikatorer benyttes for å måle dyrevelferd. For oppdrettsfisk har dødelighet, vannkvalitet og tetthet vært sentrale indikatorer. Det siste tiåret er det gjort større arbeid for å standardisere dyrebaserte velferdsindikatorer hos oppdrettsfisk.
Hva er en velferdsindikator?
Alle parametere som kan måles eller observeres og som gir informasjon om hvor god eller dårlig velferden til dyrene er (definisjon ihht. LAKSVEL). Velferdsindikatorer sier noe om i hvilken grad dyrs velferdsbehov er oppfylt.
Hva er en operasjonell velferdsindikator?
Dette er velferdsindikatorer som kan benyttes i anlegget og til å styre/sikre velferdsmessig drift. De bør reflektere velferden, være lett å registrere/reprodusere samt tolke. Der noe må sendes til laboratoriet, er det ikke lenger en operasjonell velferdsindikator men en laboratoriebasert velferdsindikator (LABVI).
Hvilke typer velferdsindikatorer finnes?
Velferdsindikatorer deles inn i to hovedgrupper;
- De miljøbaserte velferdsindikatorene (indirekte/ressursbaserte) måler indirekte hva dyret har tilgang til i miljøet/av ressurser, for eksempel vannkvalitet (som oksygenforhold og temperatur) eller strømhastighet. Noen miljøbaserte indikatorer kan når de skal tolkes være avhengig av hvilken teknologi eller oppdrettssystem de er målt i.
- De dyrebaserte velferdsindikatorene (direkte) måler noe på/fra dyret. Sammenliknet med de miljøbaserte indikatorene regnes de når de skal tolkes som mindre avhengig av hvilken teknologi/oppdrettssystem de er målt i, siden de sier mer om utfallet eller resultat på/fra dyret selv. De dyrebaserte velferdsindikatorene deles videre inn i:
- Gruppebaserte; som måler noe på gruppenivå som dødelighet eller stimatferd.
- Individbaserte; som måler noe på den enkelte fisk som ytre skader på fisken. De individbaserte indikatorene kan kreve at fisken håndteres/bedøves.
Hva bør jeg ellers vite om velferdsindikatorer?
Gode velferdsindikatorer bør være enkle å måle og tolke. FISHWELL inneholder en sammenstilling av kjente operasjonelle velferdsindikatorer hos laks (Noble et al.2018) og regnbueørret (Noble et al, 2020). Det er utviklet protokoller for å standardisere registrering av velferdsindikatorer (f.eks. LAKSVEL).
Noe av utfordringen med å utvikle velferdsindikatorer er å ha nok kunnskap om biologisk variasjon, grenseverdier og hvilke indikatorer som sier at fisken opplever sin egen velferd som god. God fiskevelferd er mer enn fravær av dårlig velferd. Vi mangler ofte indikatorer som sier noe om hvor bra velferden er (positiv velferd), men registrer fravær av eller grad av negativ velferd (f.eks. skader).
Den etiske normen for hva som aksepteres som god nok velferd, utvikler seg etter hvert som vi får mer kunnskap og bedre vurderingsmetoder av hvordan fisken har det. Dette kan påvirke f.eks. grenseverdier for velferdsindikatorene. Når velferdsindikatorer skal presenteres er det viktig at det i tillegg til gjennomsnitt, også kommer frem variasjonsbredde og fordeling. Automatiserte velferdsregistreringer gjennom f.eks. kameraovervåking, er blitt vanligere i fiskeoppdrett.
