Parasitten antas å ha kommet til Finland med import av hvithalehjort fra Nord-Amerika i 1935 og har siden spredt seg i Fennoskandia. Den ble først påvist hos rein i reindrift i 2004 i Finland, og ble påvist hos rein i Finnmark i 2024. Lette infeksjoner gir sjelden synlige sykdomstegn, men ved slakt kan man se utvidede lymfekar på vomma med levende parasitter inni. Infeksjon med lymfemark kan delvis behandles med ivermektin, som dreper larvestadier i blodet, men ikke voksne parasitter i lymfekarene.
Lymfemark antas å ha kommet til Finland da hvithalehjort ble innført fra Nord-Amerika i 1935. Siden den gang har parasitten etablert seg og spredt seg i Fennoskandia, muligens hjulpet av klimaendringer og økende bestander av hjortedyr.
Første gang den ble oppdaget i Fennoskandia var når den ble påvist hos finsk rein i reindrift i 2004, og senere har den blitt funnet hos en rekke andre hjortedyr i Fennoskandia. I de siste årene har den også blitt påvist hos rein i Norrland, Sverige og i Øst-Finnmark, Norge. Parasitten har en livssyklus som involverer hjortedyr og blodsugende insekter som forskere ennå ikke har identifisert.
Parasitten er påvist i Øst-Finnmark, men utbredelsen er dårlig dokumentert.
Lette infeksjoner gir ingen sykdomstegn. Ved alvorlig infeksjon med lymfemark kan man se noe redusert kondisjon hos reinen, men generelt er det lite sykdom å se hos levende dyr.
Parasitten kan påvises ved inspeksjon av lymfekarene på vomma under slakting eller obduksjon. Ved slakt kan man se utvidelse av lymfekarene på vomma, med levende marker inni lymfekarene. Rundt markene kan det være lokal hevelse, betennelsesreaksjon, og eventuelt arrvevsdannelse.
Lymfemark har en livssyklus som inkluderer hjortedyr og et eller flere ukjente blodsugende insekter. Den voksne kjønnsmodne parasitten i lymfekarene lager umodne larvestadier (mikrofilarier) som går ut i blodet. Det tar omtrent 5 måneder fra en rein smittes til disse larvestadiene kan påvises i blodet. Når insektet suger blod fra en infisert rein, tas de umodne larvestadiene opp og utvikles til et stadium som kan smitte nye hjortedyr.
Hvis en ønsker en oversikt over forekomst i en flokk, kan en f.eks. undersøke blod under vinterskilling i januar-februar. Tilstedeværelsen av umodne larvestadier i blodet kan påvises hos levende dyr. Blodprøver for påvisning av umodne larvestadier tas i EDTA-blodprøveglass for å hindre koagulering, og kan fryses ned før innsending. Blodprøver kan enten tas av veterinær fra levende dyr, eller ved slakting. Veterinærinstituttet/Reinhelsetjenesten har metodikk for å gjøre denne undersøkelsen.
Parasitten kan også påvises ved inspeksjon av lymfekarene på vomma under slakting eller obduksjon. Parasittene har en kroppslengde på 3 - 10 cm.
Infeksjoner med lymfemark kan delvis behandles ved å gi Ivomec vet.® injeksjon (1 mL/50 kg under huden). Virkestoffet ivermektin dreper kun umodne larvestadier i blodet og ikke voksne parasitter i lymfekarene. Studier viser at parasitten dukker opp igjen i blodet etter omtrent to måneder etter behandling.
Man kan redusere smitte fra bukhulemark hos rein ved å bruke lufteområder når det er mye insekter.
Det er ikke påvist smitte med lymfemark til mennesker.
Lymfemark har en livssyklus som inkluderer hjortedyr og et eller flere ukjente blodsugende insekter. Parasitten er påvist hos rein i reindrift og en rekke andre hjortedyr, inkludert elg og hvithalehjort som regnes som hovedvertene for parasitten i Fennoskandia, i tillegg til rådyr.
Dyr som slaktes skal være allment friske og ha normale funksjoner, bevegelser og kroppsposisjon. Dette medfører at rein som er allment påvirket av sykdom, enten forårsaket av «lymfemark» eller av andre årsaker, ikke skal slaktes, mens rein med milde betennelsesreaksjoner rundt lymfekarene, og som ellers er friske, kan slaktes som normalt.
Umodne larvestadier i blodet er ikke smittsomme for mennesker eller andre dyr, da de må gjennom videre utvikling i en mygg-mellomvert for å bli smittsomme. Etter denne utviklingen kan de kun smitte andre hjortedyr.