IBR og IPV

Sykdommen finnes i mange deler av verden, men Norge har hatt fri-status for IBR/IPV siden 1994. Sykdommen er en liste 2-sykdom og mistanke skal straks meldes til Mattilsynet.

Infeksjon med bovint herpesvirus 1 gir sykdom i luftveiene eller kjønnsveiene hos storfe. De fleste tilfellene er milde eller subkliniske, men infeksjon kan blant annet gi feber, luftveissymptomer, nedsatt melkeproduksjon og abort.

Smittestoff og smitteveier

IBR og IPV forårsakes av bovint herpesvirus type 1, som tilhører herpesvirusfamilien og rammer storfe. Viruset smitter hovedsakelig direkte mellom dyr via luftveiene eller via infisert sæd gjennom kunstig inseminering eller naturlig bedekning. Virus kan også smitte indirekte gjennom kontaminering av miljøet. 

Etter infeksjon etablerer viruset en latent infeksjon i sensoriske nerveganglier, sannsynligvis resten av dyrets liv. Stress, som eksempelvis ved transport og kalving, kan føre til reaktivering. Viruset kan da skilles ut igjen, også fra dyr uten kliniske tegn. 

Inkubasjonstiden er 2-4 dager. 

Sykdomstegn og diagnostikk

IBR gir først og fremst sykdomstegn fra øvre luftveier. Typiske tegn er: seriøs til mukopurulent neseflod, hyperemi på mulen, konjunktivitt, feber, påvirket allmenntilstand, redusert melkeproduksjon og abort. Sekundære bakterielle infeksjoner kan bidra til mer alvorlig luftveissykdom, særlig hos unge dyr. 

Ved infeksjon av kjønnsveiene kan viruset gi en pustulær vulvovaginitt hos hunndyr og pustulær balanopostitt hos hanndyr. Det kan oppstå pustler, erosjoner og ulcerasjoner på slimhinnene i kjønnsveiene, men de fleste infeksjoner har et mildt eller subklinisk forløp. 

Diagnostikk

Virus kan påvises med PCR i det akutte sykdomsstadiet. Ved IBR kan det tas svaber fra nese, mens ved IPV tas svaber fra kjønnsveiene. PCR kan også utføres på blod. Antistoffer kan påvises i serum med ELISA. I Norge vil serologi være særlig nyttig ved mistanke om introduksjon av smitte, fordi vi har fri-status for sykdommen.

Forekomst

Bovint herpesvirus 1 er utbredt over hele verden, med unntak av land og områder som har fått fristatus gjennom bekjempelsesprogrammer og overvåkning. Flere europeiske land, inkludert våre naboland har fristatus for sykdommen. 

Norge har vært fritt for IPV siden tidlig 1960-tallet hvor vi hadde to utbrudd. I 1993 ble seropositive dyr funnet i en melkebesetning ved overvåkning av tankmelk, uten at klinisk sykdom var observert. Viruset ble ikke funnet ved forsøk på deteksjon fra vev i seropositive dyr. Norge har hatt fristatus for sykdommene siden 1994.  

Overvåking

For å opprettholde fristatus blir det gjennomført overvåknings- og kontrollprogram for IBR/IPV. Dette gjøres gjennom et årlig utvalg tankmelk-prøver fra melkebesetninger og blodprøver fra kjøttfe. Siden 1993 har det ikke vært funn av antistoffer mot sykdommen gjennom overvåkning.

Gå til overvåkingsprogrammet her.

Tiltak

Mistanke om IBR/IPV skal straks meldes til Mattilsynet som vil vurdere videre oppfølging og behov for prøvetakning. 

Import av avlsmateriale er underlagt offentlige krav for å redusere risikoen for introduksjon av blant annet IBR/IPV til Norge. Ved import av storfesæd gjelder det særskilte krav til avsenderanlegg og donordyr.