Parasitten ble i 2025 påvist hos rein i flere distrikter i Finnmark – den første påvisningen i Norge på flere tiår. Lette infeksjoner gir ikke synlig sykdom på levende dyr, men ved slakt kan man se en mild buk- og leverhinnebetennelse. Ved alvorlig infeksjon sees sid buk, tørr, rufsete og dårlig vinterpels, og redusert kondisjon. Levende og døde marker kan også sees fritt i bukhulen. Infeksjon med bukhulemark kan behandles med ivermektin.
Bukhulemark er en parasitt som har en livssyklus som inkluderer hjortedyr og mygg. Klimaendringer og mer mygg gir utbredelse av parasitten til nye områder, og i sentral- og Sør-Europa ser vi økende forekomst hos blant annet rådyr.
Bukhulemark ble først beskrevet i Arkhangelsk-området i Russland i 1929. Det første kjente utbruddet i Fennoskandia skjedde i 1972–1973, både hos rein i Sverige og Finland omtrent samtidig. Kort tid etter, i 1973–1974, var det et utbrudd hos rein i Finnmark. På slutten av 1970-tallet var forekomsten lav (4–7 % hos slaktede rein i Kautokeino). Senere har vi sett større utbrudd i Finland i 2003 og 2014. I 2025 ble parasitten igjen registrert på slakteri i Finnmark hos rein fra flere reinbeitedistrikter – den første påvisningen i Norge på flere tiår.
Parasitten er påvist i flere distrikter i både Øst- og Vest-Finnmark i 2025.
Lette infeksjoner gir ikke synlig sykdom på levende dyr, men ved slakt kan man se en mild buk- og leverhinnebetennelse. Ved alvorlig infeksjon sees sid buk, tørr, rufsete og dårlig vinterpels, og redusert kondisjon. Ved slakt sees væske i buken, samt buk- og leverhinnebetennelse. Dette vises ved at bukhinnen og overflaten på leveren får et rufsete utseende med hvite flekker/områder.
Levende og døde marker kan også sees fritt i bukhulen som lange, hvite, trådaktige marker ved slakting. Hunner er 46–75 mm lange, mens hannene er 32–37 mm lange. Funn av slike marker fritt i bukhulen i kombinasjon med buk- og leverhinnebetennelse er typisk.
Kalver blir mer påvirket enn voksne.
Bukhulemark har en livssyklus som inkluderer hjortedyr og mygg. Den voksne parasitten i buken hos hjortedyr lager umodne larvestadier (mikrofilarier) som går ut i blodet. Voksne parasitter kan leve over et år i buken. Det tar omtrent 4 måneder fra et hjortedyr smittes til en kan finne umodne larvestadier i blodet. De umodne larvestadiene kan deretter leve i blodet i flere måneder til de blir tatt opp av en blodsugende mygg. I myggen utvikles parasitten videre slik at den kan smitte nye hjortedyr.
Hvis en ønsker en oversikt over forekomst i en flokk, kan en f.eks. undersøke EDTA-blod under vinterskilling i desember-februar. Tilstedeværelsen av umodne larvestadier i blodet kan påvises hos levende dyr. Blodprøver for påvisning av umodne larvestadier tas i EDTA-blodprøveglass for å hindre koagulering, og kan fryses ned før innsending. Blodprøver kan enten tas av veterinær fra levende dyr, eller ved slakting. Veterinærinstituttet/Reinhelsetjenesten har metodikk for å gjøre denne undersøkelsen.
Hos smittede hjortedyr sees voksne parasitter ofte fritt i bukhulen som lange, hvite, trådaktige marker.
Infeksjoner med bukhulemark kan behandles ved å gi ivermektin injeksjon (1 mL/50 kg under huden). Ivermektin dreper både voksne bukhulemark i bukhulen, og umodne larvestadier i blodet. Det beste behandlingstidspunktet er etter at myggen har sluttet å fly om høsten og før parasitten har vokst seg stor nok til å gi sykdom. Optimalt tidspunkt for behandling er derfor oktober/november.
Man kan redusere smitte med bukhulemark ved å bruke lufteområder når det er mye insekter.
Det er ikke påvist smitte med reinens bukhulemark (Setaria tundra) til mennesker, men enkelte andre arter av Setaria er påvist hos mennesker, hvor de kan forårsake øyesykdom, betennelse i bryst- og bukhulen samt symptomer fra nervesystemet. Disse artene smitter mennesker via mygg. Ingen av disse Setaria-artene er påvist i Sápmi.
Bukhulemark har en livssyklus som inkluderer hjortedyr og mygg. I Fennoskandia er parasitten påvist hos rein i reindrift, finsk skogsrein, elg, rådyr og hvithalehjort. Myggene som er involvert i livssyklusen i Fennoskandia er hovedsakelig stikkemygg (Aedes spp.) og malariamygg (Anopheles spp.). Det er ikke blitt påvist bukhulemark hos andre drøvtyggere eller pattedyr.
Dyr som slaktes skal være allment friske og ha normale funksjoner, bevegelser og kroppsposisjon. Dette medfører at rein som er allment påvirket av sykdom, enten forårsaket av «bukhulemark» eller av andre årsaker, ikke skal slaktes til humant konsum.
Rein med mild lever- og bukhinnebetennelse (oftest kjennetegnet av bukhulemark), og som ellers er friske, kan derfor slaktes som normalt.
Ved alvorlig bukhinnebetennelse med høy forekomst av parasitter hos enkelte dyr - kasseres normalt hele leveren og bukhinnen. Det er uvanlig at bukmuskulatur fjernes, noe som gjør at slakteprisen ikke påvirkes nevneverdig.
Umodne larver i blodet er ikke smittsomme for mennesker eller andre dyr, da de må gjennom videre utvikling i en mygg-mellomvert for å bli smittsomme. Etter denne utviklingen kan de kun smitte andre hjortedyr.