Bakteriell nyresjuke (BKD)

Bakteriell nyresjuke (Bacterial Kidney Disease - BKD) på laksefisk er en alvorlig, kronisk infeksjon med bakterien Renibacterium salmoninarum.

BKD er en Liste 3 sykdom i Norge og forekomst av eller mistanke om BKD skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

BKD forårsakes av bakterien Renicbacterium salmoninarum. Infeksjonen kan overføres fra én generasjon til neste gjennom infisert rogn.

Under naturlige forhold regnes ikke BKD som noen vesentlig trussel mot villaks, da BKD kun er sett hos enkeltfisk i noen få vassdrag.  I kultiveringsanlegg eller oppdrett med stor fisketetthet kan derimot BKD ramme hardt med stor dødelighet. Ved kjønnsmodning kan bærertilstand endres til aktiv infeksjon med mye bakterier, uten at en ved obduksjon ser de typiske patologiske forandringer som tar noe tid å utvikle.

Sykdomstegn og diagnostikk

BKD er en kronisk sykdom og livslang bærertilstand forekommer. Kliniske sykdomsutbrudd i klekkerier som driver kultiveringsvirksomhet på laks og sjørøye er ofte i april-mai. I oppdrett ses oftest påvisning av BKD etter unormal dødelighet på smolt en tid etter sjøutsett.

Hos fisk i ferskvann fører skader i nyrene til problemer med osmoreguleringen (saltbalansen) slik at fisken får væske i bukhulen og utstående øyne. Typiske obduksjonsfunn er anemi (bleke organer) og lyse, ganske store, hvite knuter som kan flyte sammen. Nyret er oftest svullent. Ved spredning av infeksjonen til andre organer sees mange, små, hvite knuter (<2 mm) som er lettest synlig i mørke organ som milt. Små fisk som finnes døde, kan bli karakterisert som uegnet for undersøkelse, fordi en uttalt renibacteriose på disse kan minne om forråtnelse. Tidlig i forløpet kan det forekomme små hudblødninger som utvikles til små, kraterformede hudsår.

I sjøvann ses såkalte «svimere», som av og til kan ha utstående øyne pga. plasskrevende betennelsesvev i øyehule. Fisken kan ha hvite knuter i nyre, ev flere organer og noe væske i bukhule. Ved lav temperatur ses kronisk forløp med bukhulebetennelse hvor bukhuleorganene er pakket inn i "bomull" (fibrin). Kjønnsmoden regnbueørret kan ha en forbigående tilstand med bare hudsår – kalt "spawning rash". 

Før de typiske hvite knutene er tydelige kan diagnosen by på utfordringer. Fiskene er anemiske og vev er delvis fordøyd av bakteriene. Ved direkte nativ mikroskopi er det vanskelig å se de ubevegelige bakteriene og Gram-farging gir heller ikke alltid sterkt gram-positiv farge. 

Ved førstegangsmistanke bør bakterien dyrkes. Enklest gjøres dette ved å fryse ned vev fra lesjoner i nyre og evt. andre organer. Sår og knuter i organer med bløt tekstur (nekroser) vil oftest inneholde mye bakterier, mens harde knuter (granulomer) har svært variabelt bakterieinnhold.

Dyrking av bakterien er ikke vanskelig fra syk fisk, men bakterien kan ta flere uker å dyrke fram og det trengs spesialmedier. Histopatologisk er forandringene ved BKD granulomatøse betennelsesforandringer og nekroser i varierende grad. På yngel/unger kan det være lite vertsreaksjoner, men likevel store nekroser fulle av bakterier som kan være vanskelige å se ved standard HE-farging. Ved histologi med funn av karakteristiske betennelsesreaksjoner benyttes immunhistokjemi for å påvise bakterien i lesjonene.

PCR gir gode resultater for indirekte påvisning av R. salmoninarum og brukes nå rutinemessig i kombinasjon med andre metoder.

Ved stamfisk-kontroll er prøvematerialet nyrevev eller melke/rognvæske, som undersøkes vha. PCR.

Forekomst

Veterinærinstituttet påviste BKD for første gang i Norge i 1980 på avkom fra vill stamlaks. De fleste BKD utbrudd har forekommet på Vestlandet, der flere vassdrag må regnes som endemisk "smittet". Det har de senere år også vært noen utbrudd i oppdrettsanlegg i Nord-Norge, dels på fisk importert fra Island. BKD har aldri vært påvist hos innlandsørret, eller hos anadrome arter i vassdrag som renner ut i Oslofjorden.

BKD forekommer globalt i de områder der det forekommer laksefisk naturlig eller etter utsett, med mulig unntak av Australia. BKD ble første gang påvist i Skottland på vill laks fra elvene Spey og Dee på 1930-tallet.

Kjente, mottakelige arter er laks og brunørret/sjøørret (Salmo spp), Stillehavslaks, Regnbueørret (Oncorhynchus spp), Røye (Salvelinus spp) og Harr (Thymallus thymallus).

Overvåking

I perioden 2005 – 2011 var det et offisielt overvåkingsprogram for BKD. I den perioden ble over 22 000 oppdrettsfisk testet for BKD, alle var negative. Ved stryking av vill anadrom fisk i kultiveringsanlegg testes det for BKD. Det påvises av og til BKD i disse prøvene. Avlsselskapene gjennomfører egne overvåkingsprogram.

Gå til overvåkningsprogram

Tiltak

BKD er en liste-3 sykdom. Ved ethvert BKD-utbrudd er det viktig å spore smitten. Det snikende forløpet gjør at selv ganske beskjedne sykdomsutbrudd kan være tegn på at noe har gått galt f.eks. i et avlssystem. Infiseres alle stamfiskpopulasjoner har en fått et nær uhåndterlig BKD problem, da ingen så langt har greid å "rense" en populasjon for denne smitten. Siden tiltakene kan føre til store økonomiske konsekvenser, er det vanlig å stille krav om at diagnosen skal verifiseres både ved sykdomsfunn forenlig med BKD og påvisning av infeksjon med R. salmoninarum vha minst to laboratorietester basert på ulike biologiske prinsipper.

Fordi BKD er svært vanskelig å behandle og kan overføres vertikalt er det forebyggende arbeidet for å holde stamfiskpopulasjonen fri, det viktigste tiltaket. Utsett av smolt med mulig smitte er enten forbudt eller strengt regulert. Bekjempelsestiltak er slakt eller destruksjon av infiserte bestander. Det finnes ikke effektive vaksiner.

Bakterien er følsom for erythromycin. Slik behandling er neppe aktuelt for annet enn ved kultiveringsarbeid med utrydningstruede stammer der en ikke kan erstatte infisert avlsmateriale med BKD fri fisk. Injeksjonsbehandling av stamfisk har også vært prøvd innen kommersielt oppdrett, men kan ikke anbefales annet enn om alle kilder til BKD fri stamfisk skulle være borte. 

Et vanlig tiltak er å intensivere overvåkingen vår og sommer før stamfisken overføres til ferskvann. Da kan en oppdage BKD så tidlig at den påtenkte stamfisken stadig er mulig å slakte og erstatte med smittefri populasjon. Dette vil begrense tapene sterkt.

Smoltgrupper med BKD bør ikke settes ut. Ved begrenset utbrudd og god intern smittehygiene kan sykdomsfrie grupper vurderes satt ut på få, isolerte lokaliteter. Ved diagnose av BKD hos smolt rett etter utsett blir lokaliteten båndlagt, men fisken blir ikke forlangt slaktet, slik at tidspunkt for utslakting blir en vurdering av ulempene ved båndlegging, fare for sykdomstap etc.

Om BKD oppdages på slaktefisk som har stått i sjø over lengre tid, er det mindre håp om å unngå smittespredning innen anlegget. Båndlegging av anlegget mht. ut- og innførsel av levende fisk og hygieniske tiltak ved utslakting og brakklegging etterpå er viktigste tiltak.