Prosjektet dokumenterte at resistens mot azametifos hos lakselus er nært knyttet til både geografi og tidligere legemiddelbruk. Produksjonsområde var den viktigste forklaringsfaktoren for resistensnivå, mens behandlinger på både eget og nærliggende anlegg bidro til økt sannsynlighet for resistens. Simuleringer viste at kombinasjonsbehandling er den mest effektive strategien for å forsinke resistensutvikling sammenlignet med andre strategier.
Den videreutviklede lakselusmodellen inkluderte nye moduler for resistensutvikling, rensefisk, produksjon, dødelighet og smitte til villfisk. Dette gjorde det mulig å gjennomføre scenariosimuleringer av ulike kontrollstrategier på anleggs- og områdenivå. Samlet sett har prosjektet utviklet et nytt modellrammeverk som gjør det mulig å evaluere effekter av lusekontrollstrategier på tvers av biologiske, produksjonsmessige og velferdsmessige hensyn.
