Når helse blir trua: Gap mellom nasjonale planar og lokal praksis i Tanzania
Ein ny studie viser at trass i sterke nasjonale One Health-satsingar i Tanzania er samarbeidet mellom helse-, dyre- og miljøsektoren svakt lokalt. Samtidig viser studien korleis koordineringa kan styrkjast.
Éi helse-tilnærminga (One Health) byggjer på erkjenninga av at menneskes helse, dyrs helse og helsa til miljøet er tett samanvoven. Bruk av antibiotika i husdyrhald kan bidra til auka antimikrobiell resistens (AMR) hos menneske. Miljøforureining kan òg spreie resistente bakteriar. I staden for å behandle desse områda kvar for seg, blir oppmoda styresmakter derfor til å koordinere innsatsen på tvers av sektorar i arbeidet mot antimikrobiell resistens.
Mange land, inkludert Tanzania, har formelt teke i bruk denne tilnærminga. Tanzania blir ofte sett på som ein regional føregangsnasjon, med fleire nasjonale strategiar og handlingsplanar som tydeleg fremjar One Health i arbeidet mot AMR. På papiret verkar landet som svært engasjert. Men korleis blir One Health praktisert eigentleg på lokalt nivå?
Eit nytt verktøy for å måle samarbeid
For å svare på dette spørsmålet utvikla forskarar eit nytt verktøy kalla One Health Rapid Qualitative Assessment (OH-RQA). I staden for å måle helseutfall, undersøkjer verktøyet om prinsippa for One Health er integrerte i den daglege styringa og forvaltninga.
Verktøyet fokuserer på fem sentrale område:
Tenking, planlegging, samarbeid, deling og læring.
Vertøyet blei teke i bruk i dei to regionane Mwanza og Kilimanjaro i Tanzania gjennom workshops og intervju med distriktstilsette innan human helse, veterinærtenester og miljøforvaltning.
Kjende lite til konseptet
Resultata var oppsiktsvekkjande. Trass i Tanzanias sterke nasjonale satsing var One Health berre delvis synleg på distriktsnivå. Mange lokale tenestepersonar hadde avgrensa kjennskap til konseptet. Nokon hadde aldri høyrt om det før workshopen. Andre hadde sett dei nasjonale strategidokumenta, men hadde ikkje sett seg grundig inn i dei.
Samarbeid på tvers av sektorar fann stad, men hovudsakleg i samband med krisesituasjonar, som rabiesutbrot. Mesteparten av tida arbeidde avdelingane isolerte frå kvarandre, med fokus på sine eigne ansvarsområde.
Miljøstyresmaktene var særleg marginaliserte og rapporterte ofte at verken AMR eller One Health var nemnd i stillingsbeskrivingane deira. Opplæringsmoglegheitene var avgrensa og bestod vanlegvis av enkeltståande arrangement snarare enn langsiktige program.
Problemet ligg i systemet
Studien antydar at utfordringane med å implementere One Health i mindre grad kjem av manglande vilje og i større grad institusjonelle strukturar. Nasjonale retningslinjer kan fremje samarbeid, men resultatmål og finansieringsordningar påskjønner framleis sektorvise aktivitetar.
Dette skaper eit gap mellom nasjonale ambisjonar og lokal gjennomføring. Å styrkje One Health krev meir enn nasjonale planar. Det føreset tydelege mandat, regelmessige møte på tvers av sektorar, målretta opplæring og insentiv for samarbeid. Viss One Health skal innfri potensialet sitt i kampen mot AMR, må det viktigaste arbeidet skje der politikk møter praksis: i førstelinja av lokal forvaltning og styring.
Les meir om prosjektet: INIKA OH TZ
Les publikasjonen: One health rappid qualitative assessment: Exploring local governance gaps in Tanzania - (ScienceDirect)
