Færre uønskte konsekvensar med betre lusekontroll
Kontroll på lakselusa med så lite negative konsekvensar som mogleg. Det er utfordringa for oppdrettarar langs kysten. Eit prosjekt leidd av Veterinærinstituttet kan bidra til at fleire lukkast betre.
Prosjektet Helhetlig lusekontroll utvikla eit nytt modellrammeverk som gjer det mogleg å evaluere effektar av lusekontrollstrategiar på biologi, produksjon og fiskevelferd. Den vidareutvikla lakselusmodellen inkluderte nye modular for resistensutvikling, reinsefisk, produksjon, dødelegheit og smitte til villfisk. Dette gjorde det mogleg å gjennomføre scenariosimuleringar av ulike kontrollstrategiar på anleggs- og områdenivå.
– Resultata frå prosjektet kan hjelpe næring og forvaltning til å ta betre avgjerder. Dermed kan resultata indirekte bidra til meir berekraftig lakseproduksjon gjennom redusert smittepress, mindre resistensutvikling, betre fiskevelferd og mindre påverking på vill laksefisk, seier forskar og prosjektleiar, Kari Olli Helgesen.
Så effekt av nedsenka drift
Områdevis simulering av nedsenka drift i Nordfjord og Fensfjorden viste at tiltaket kan redusere både lusenivå, behandlingsbehov og lusepåslag på utvandrande villaks. Effekten var likevel avhengig av plasseringa av lokalitetane i forhold til naboanlegg og utvandringsruta til smolten. Resultata understrekar betydninga av å vurdere tiltak på områdenivå, der omsynet til både oppdretts- og villfisk inngår.
Kombinasjonsbehandlingar forseinkar resistens
Simuleringar viste at kombinasjonsbehandling er den mest effektive strategien for å forseinke resistensutvikling samanlikna med andre strategiar. Det same er funne i tidlegare studiar av både lakselus og andre parasittartar, men det er likevel ikkje allment kjent.
Rensefiskeffektar og velferdskonsekvensar
Simuleringane viste at både rognkjeks og leppefisk kan redusere lusepresset og dermed behovet for avlusingar. Fem prosent leppefisk gav omtrent same effekt som ti prosent rognkjeks og reduserte talet på lusebehandlingar med rundt ti prosent. Dette gav auka lakseproduksjon, reduserte utslepp av luselarvar og forbetra velferd for oppdrettslaksen. Samtidig viste ei samla velferdsvurdering, der også dødelegheit hos reinsefisk blei inkludert, at bruk av reinsefisk inneber ei avveging mellom betre velferd for laks og belastning på reinsefisken.
Resistens mot legemiddel
Prosjektet dokumenterte at resistens mot verkestoffet azametifos hos lakselus er nært knytt til både geografi og tidlegare legemiddelbruk. Produksjonsområde var den viktigaste forklaringsfaktoren for resistensnivå, medan behandlingar på både eige og nærliggjande anlegg bidrog til auka sannsyn for resistens. Dette understrekar verdien av regional datadeling om lusebehandlingar og resistens.
Lus og tilbakevandring av vaksen laks
Prosjektet kvantifiserte samanhengen mellom lakseluspåverknad på utvandrande laksesmolt og tilbakevandring av vaksen laks til norske elvar. Resultata viste samanheng mellom auka lusepåverknad på utvandrande smolt og redusert tilbakevandring av ensjøvinterlaks, medan det blei funne eit motsett mønster for tresjøvinterlaks. Resultata styrkjer kunnskapsgrunnlaget for vurdering av påverkinga til lakselusa på villaks.
Det nyleg avslutta treårige prosjektet var finansiert av FHF. Det blei gjennomført av Veterinærinstituttet i samarbeid med Norsk Regnesentral, Aqualife R&D, NMBU og PHARMAQ.
