Velferd hos laksefisk i settefiskanlegg

Bakgrunn

Den første fasen i livet til laks og regnbueørret foregår i ferskvann. I settefiskanlegg for laksefisk legges det inn øyerogn som klekkes til plommesekkyngel. Yngel startfôres og utvikler seg til parr, før den gjennomgår en fysiologisk tilpasning til sjøvann, til smolt. I naturen gyter laksen rogn om høsten, som blir liggende i elvegrus gjennom vinteren før den klekker om våren. I moderne settefiskanlegg kan de fleste parameterne i miljøet reguleres, og rogn legges inn til ulike tider. Økt temperatur og lysstyring i settefiskanlegget, i tillegg til genetisk avl og god fôrtilgang, gjør at oppdrettslaksen vokser raskt i første fase av livet. En oppdrettslaks blir 100 gram i løpet av seks måneder til ett år i settefiskanlegg. Til sammenlikning bruker en vill smolt ett til åtte år på å bli 10 til 80 gram (Thorstad, 2011).

Velferdsutfordringer og forekomst

De største helse- og velferdsutfordringene er knyttet til ikke-infeksiøse sykdommer og suboptimale produksjonsforhold. Fiskehelsepersonell anser dårlig vannkvalitet, smoltifiseringsproblemer, hemoragisk smolt syndrom (HSS) og nefrokalsinose som de viktigste årsakene til dødelighet og nedsatt velferd hos settefisk laks i 2024 (Fiskehelserapporten 2024). Av øvrige tilstander nevnes finneskader, tapersyndrom, gjellelokkforkortelse og sår som viktige tilstander til redusert velferd og dødelighet.

Forekomst av ulike sykdommer kan variere. To studier i gjennomført i 2019 – 2021 undersøkte forekomst av nefrokalsinose på settefiskanlegg i henholdsvis 6 og 14 settefiskanlegg. I begge studiene ble det funnet nefrokalsinose på alle anlegg, men med varierende forekomst og alvorlighetsgrad. Det ble funnet et gjennomsnitt på henholdsvis 35,8% og 45%. Gjennomsnittlig forekomst av HSS ble i disse studiene rapportert til hhv. 10,7% og 1,7%. Forekomsten av HSS var høyest rett før utsett (Nilsen mfl, 2024, Klykken mfl, 2022).

Av annen nyere forskning publiserte Salvesen mfl., (2025) at forekomst av gjellelokkforkortelse i ferskvannsfasen varierte mellom 0-70% basert på erfaringsinnhenting fra fiskehelsepersonell og driftspersonell. Ofte oppsto gjellelokkforkortelse på parr mellom 2 og 5 gram, men kunne også forekomme på startfôringsyngel (0,5 g).  

Risikofaktorer

Hvilken vanntemperatur fisken utsettes for er viktig for dens utvikling. Forsøk gjennomført på nittitallet viste at temperaturen i rognfasen ikke skulle overstige 8 ℃ da inkubasjonstemperaturen på lakserogn har betydning både for utvikling av hjertet og skjelettet. Nyere forskning viser at høy temperatur i settefiskanlegget er forbundet med økt dødelighet både i settefiskfasen, første periode i sjø og hele sjøfasen. Intensivt hold av laks på høy temperatur og kontinuerlig lys har mer avvikende hjerteform enn fisk produsert på lavere temperaturer og under mer naturlige forhold. Den høye temperaturen og den avvikende formen på hjertet er forbundet med en raskere avstivning av hjertet og symptomer på hjertesvikt senere i livet.

Moderne settefiskanlegg har mulighet for å tilby laksefisk relativt høye temperaturer og kontinuerlig lys, men smoltifiseringsprotokoller som ikke inkluderer vintersignal kan være risikofaktorer for nedsatt velferd: Forskning som er gjort siste årene viser blant annet at smoltifisering som inkluderer seks ukers vintersignal synkroniserer smoltutviklingen og reduserer dødelighet tidlig i sjøfasen sammenliknet med smoltifisering på fullt lys. Smolt produsert med vintersignal i resirkuleringsanlegg hadde positiv effekt på vekst i sjø.

Det har blitt funnet at faktorer i miljøet påvirker forekomsten av nefrokalsinose, både økte verdier av CO2 og andre faktorer som kan føre til osmoregulatorisk stress (tidlig eksponering til sjøvann, brå endringer i vannkvalitet eller langvarig eksponering for dårlig vannkvalitet (Nilsen mfl. 2024, Klykken et al., 2023). HSS sees oftest i perioden før utsett i sjøvann, og er karakterisert av osmotiske forstyrrelser og blødninger i mange organer. Det er ofte den største fisken som får sykdommen, og dødeligheten kan bli høy. Så langt ser det ut til at nefrokalsinose og HSS er to forskjellige sykdommer som opptrer nærmest samtidig, og som muligens har sammenfallende årsaker.

Finneskader og gjellelokkforkortelse kan oppstå som følge av aggressivitet dersom det er lite tilgang på fôr enten i mengde eller ved ujevn fordeling i karet.

Tiltak

For å sette inn riktige tiltak og forebygging av produksjonssykdommer bør årsaksforhold kartlegges. Ved helseutfordringer som følge av produksjonsforhold, bør vannkvalitet, driftsdesign og produksjonsplan gjennomgås. Flere produksjonssykdommer har kunnskapshull rundt risikofaktorer som kan disponere for tilstandene, og der kan mer forskning for å forstå sammenhenger være et tiltak. Ettersom helse- og velferdsutfordringer kan være anleggsspesifikke, er god og nøye oppfølging av vannkvalitet og andre velferdsindikatorer viktig for riktige tiltak.   

Nyere forskning indikerer at en mindre intensiv produksjon på lavere temperatur og med tydelige signaler inn mot smoltifisering med vintersignal, er positivt for fiskens velferd på settefiskanlegget og videre velferd i sjø. En optimalisering av produksjonsplan vil innebære å legge til rette for fiskens biologiske prinsipper. Riktig ernæring med hensyn til sammensetningen av næringsstoffer er nødvendig for utvikling, og ved fôring bør all fisk få tilgang til fôret slik at en unngår aggressiv atferd og gjellelokk- og finnebiting. Justering av fôrmengde/utfôringsintervall/pelletstørrelse i forhold til fiskestørrelse og vekst er viktig forebyggende tiltak. 

Ved planlegging av produksjonen er det naturlig at en ser på ferskvann- og sjøvannsfasen samlet. Det er viktig at fisken som settes i sjø får de beste betingelsene for videre liv. Fisken må være tilstrekkelig smoltifisert, og det kan være utfordrende med ujevne grupper der deler av fiskegruppen ikke vil tåle overgangen til sjø. Slik fisk vil oppleve et miljø som er vanskelig å mestre og dermed dårlig dyrevelferd.

Overvåkning med velferdsindikatorer

God helse er viktig for god dyrevelferd. Overvåkning av biosikkerhet både med hensyn til inntaksvann, rogn samt gode hygieniske prinsipper i driften er nødvendige tiltak, og noen agens kan overvåkes f.eks. med eDNA. 

FISHWELL- protokollen nevner blant annet følgende velferdsindikatorer for settefiskanlegg (både gjennomstrømning og resirkuleringsanlegg):

Miljøbaserte: vannkvalitet (bla temperatur, O2, CO2, metaller, pH, nitritt/nitrat, totalgass og nitrogenovermetning, salinitet, turbiditet mm.) og vannhastighet.

Gruppebaserte: tetthet, appetitt, atferd, vekst, dødelighet, sykdom og helse.

Individbaserte: avmagring, skjelltap og hudtilstand, øyestatus, deformiteter, smolfiseringsstatus, finneskader, gjellelokkskader, sår (kroppssår og snutesår), kondisjonsfaktor, nefrokalsinose, kjønnsmodning, ionesammensetning, laktat, fôr i tarm, kroppsindekser, altså relasjonen mellom ulike organstørrelser i forhold til kroppsstørrelse f.eks hepato-somatisk indeks (HSI) og kardio-somatisk indeks (CSI).