Sjukdommen gjev feber og byller langs lymfekar. Det finnes tre former: hudform, lungeform og naseform etter kor ein finn symptomene.
Snive (engelsk: Glanders) er ein liste 1-sjukdom. Mistanke om snive skal straks rapporterast til Mattilsynet.
Smittestoff og smittevegar
Snive skuldast ein infeksjon med bakterien Burkholderia mallei, ein gramnegativ kokkoid og urørleg stavbakterie som i mikroskop opptrer i par eller bunter. Bakterien er svært smittsom og kan spreiast via direkte og indirekte kontakt med infiserte hestedyr. Infiserte dyr skil sporadisk eller kontinuerlig ut bakterien i kroppsvæsker, avføring og utandingsluft. Den vanlegaste smittevegen er ved opptak av for og vatn som er infisert med sekreter frå luftvegane. Bakterien kan også spreiast via sår i hud og slimhinner, luft eller indirekte med redskap og utstyr. Kjøtetarar kan smittast ved å eta infisert kjøt. Det er også rapportert om venerisk smitte frå hingst til hoppe, og frå hoppe til føll.
Esel og muldyr blir lettare infiserte enn hestar. Kamelar, små drøvtyggjarar, ville kattedyr, bjørnar og hundedyr kan også bli infiserte. Kveg og svin reknast for å væra meir resistente.
Hestar kan gå med ein kronisk subklinisk infeksjon og være usynlige smittespreiere i mange år. Dårlig hygiene, stor tettheit med dyr, stress og nedsett immunforsvar på grunn av samtidig parasittinfeksjon aukar risikoen for smittespreiing.
Sjukdommen kan spreiast til nye områder med transport av kronisk infiserte dyr som ikkje viser tydelege symptom.
Sjukdomsteikn og diagnostikk
Når bakterien kommer inn i kroppen kan sjukdommen utvikla seg svært raskt eller få ei kronisk utvikling. Inkubasjonstida er frå nokre dagar til fleire månader. Det er vanleg å sjå kliniske symptomer 2 til 6 veker etter infeksjon.
Kliniske tilfeller er ofte ein kombinasjon av de tre formene og kan være akutte eller kroniske. Nase – og lungeformen er ofte mest akutt, medan hudformen er ein kronisk prosess.
Esel får oftast akutt sjukdom, muldyr noko sjeldnare, med høg feber og lungebetennelse og døyr etter nokre dagar. Hjå hestar får sjukdommen oftare eit meir kronisk preg med ein kombinasjon av dei ulike formene.
Tidlege symptom er kan være uspesifikke med f.eks. tynn serøs naseflod, avmagring, nedsett appetitt og ødem. Seinare blir nasefloden tjukkare, meir mykopurulent og kjevelymfeknutane kan bli forstørra.
- Opphøgde, runde og faste knuter (byller, noduler) langs lymfekar i huda.
- Byller som sprekker og lagar fistler i huda som gror langsomt.
- Infeksiøse knuter (granulom) i indre organ som lever og milt.
- Hoste og feber, der ein kan finna forstørra lymfeknutar og svulne ledd.
- Sjukdomen kan gå over i ein kronisk prosess.
- Høg feber og ingen appetitt.
- Anstrengt pust og hoste.
- Ei jamn flod frå nasen med et tjukt gulgrønt (mukopurulent, illeluktande og av og til blodblanda nasesekret.
- Ei jamn flod av væske frå augene.
- Knuter som sprekker til sår i naseslimhinna, som etter ei tid gror og lagar stjerneforma arr.
- Svulne lymfeknutar i hovudet, som kan sprekke skille ut puss.
- Naseformen spreier seg ofte til lungene.
- Feber, ingen appetitt, anstrengt pust og tørr hoste.
- Dei kliniske symptoma varierer frå milde til kraftige.
- Knuter og/eller byller i lungene.
- Diarré og auka urinproduksjon (polyuri) førekjem og fører til gradvis nedsett sjukdomstilstand.
- Akutt lungebetennelse med høg feber og septikemi fører ofte til at dyre døyr.
- Kroniske tilfeller viser ulik grad av pustevanskar, avmagring og matt pels.
Differensialdiagnosar
Kverke (Streptococcus equi ssp equi), Ulcerativ lymfangit (Corynebacterium pseudotuberculosis), Epizootic lymphangit (Histoplasma farciminosum), Botryomykose, Sporotrikose, Tuberkulose (Mycobacterium tuberculosis), Falsk snive (Burkholderia pseudomallei ) og infeksjon med Rhodococcus equi er mogelege differensialdiagnosar.
Diagnostikk
Dersom det skulle være grunnlag for klinisk mistanke om Snive, må ein kontakta Mattilsynet snarast og ikkje følge opp mistanken på eiga hand. Mattilsynet skal følge opp slike mistankar. Snive er ein zoonose og kan smitte direkte eller indirekte til mennesker. Det er derfor viktig å bruke smittevernutstyr når ein handterer dyret eller tek ut prøver. Det kan være aktuelt å ta ut blodprøver for serologi eller svaber for å påvisa bakterien.
Førekomst
Snive har ikkje vore påvist i Noreg i nyare tid, sist i 1889.
Snive var vanleg i Europa under første verdenskrig og blei brukt i biologisk krigføring der mange hestar og mennesker blei sjuke.
Sjukdommen blei etter første verdenskrig utrydda i Europa, Australia og Nord-Amerika gjennom tester, importkontroll og avliving av smitta dyr. Snive er likevel blitt påvist sporadisk dei siste tiåra i desse landa.
Land i Midt-Austen (Iran og Kuwait), Asia (Kina, Nepal og India), Afrika (Ghana og Eritrea) og Sør-Amerika (Brasil) har jevnleg sporadiske tilfeller av snive, særleg på hestedyr, men også på kamelar. Det ble påvist snive i Tyrkia i 2019 og 2020. Ein hest testa i 2014 positivt ved eksportkontroll i Tyskland.
Tiltak
Snive er ein liste 1-sjukdom og ein alvorleg zoonose. Hesten må haldast isolert for ikkje å smitte andre dyr og mennesker. Dersom det blir påvist snive, vil hesten bli avliva.
Mattilsynet vil håndtere alle tiltak knytta til ein mistanke om snive.
Det finnes ingen vaksine mot snive. Det er nødvendig med karantene og prøvetaking av hestar som kjem frå endemiske område for å hindre spreiing av smitte.