Norge og øvre Lappland i Finland har internasjonalt anerkjent fristatus, noe som sikrer tilleggsgarantier ved import av fisk, egg og gameter. Norge har lover og forskrifter for å hindre spredning av G. salaris gjennom menneskelig aktivitet. Det er blant annet forbudt å flytte levende eller døde ville akvatiske dyr til andre vassdrag eller til andre deler av samme vassdrag, påbud om tørking eller desinfeksjon av fiskeutstyr og båter, og forbud mot bruk av levende agn, i alle norske vassdrag, uansett G. salaris-status. I Finland finnes tilsvarende regler for utstyr som tas inn til øvre Lapland og begrensninger mot bruk av agn.
Likevel er sannsynligheten for at G. salaris sprer seg fra våre naboland til Troms og Finnmark vurdert å være liten, uten å kunne utelukke at den er veldig liten eller moderat. Usikkerheten skyldes at vi mangler oversikt over faktiske forhold, blant annet utbredelsen av parasitten og omfanget av ulovlig menneskelig aktivitet. Konsekvensene av smitte til Troms og Finnmark er vurdert som svært alvorlige. På grunn av størrelse, topografi og biologisk mangfold kan behandling være svært utfordrende. Der den er mulig anslås behandling å ville koste over 100 millioner for enkelte elver. Den samlede risikoen for at G. salaris sprer seg fra våre naboland til Troms og Finnmark er vurdert å være moderat, uten å kunne utelukke at den er høy.
Den største risikoen for spredning av G. salaris er forbundet med flytting av fisk. Håndheving av regelverket og informasjon om risikoen ved flytting av fisk, vurderes å være de viktigste tiltakene for å hindre spredning av G. salaris. Andre smitteveier som er vurdert er naturlig vandring av fisk i ferskvann ovenfor lakseførende strekninger, bruk av utstyr som har vært i kontakt med infisert fisk, bruk av levende agn, transport av vann eller annet materiale fra infiserte vassdrag, og vandring av fisk i brakkvann og sjø.
Risikomomenter for ulike elver kan variere, og en egen risikovurdering basert på elvens geografiske beliggenhet, topografi, fiskepopulasjon, og tilknyttet menneskeaktivitet vil kunne gi bedre grunnlag for å bestemme passende tiltak.
Videre arbeid anbefales for følgende vassdragsgrupper, i prioritert rekkefølge:
1. Vassdrag som har lakseførende strekning inn i naboland, som Neiden og Tana. Her er risikoen direkte relatert til
aktiviteten i nabolandene i tillegg til Norge.
2. Vassdrag som strekker seg over grensen, men der den lakseførende strekningen stopper før grensen, som
Tornelvvassdraget i Sverige/Finland og Troms.
Disse bør kartlegges, og buffersonen utredes og sikres.
3. Vassdrag som ligger nær grensen til endemiske områder. Disse bør kartlegges, og økt informasjonsvirksomhet vurderes.
Kontaktpersoner Veterinærinstituttet: