Velferdsutfordringer i sammenheng med fôr og fôring

Bakgrunn

Oppdrettsfisk har spesifikke ernæringsbehov som varierer med art, livsstadium og miljøforhold. Om fiskens ernæringsbehov ikke blir dekket oppstår det fort velferdsmessige utfordringer. Det er forskjell på ernæringsbehov hos eksempelvis laks og kveite, mellom stor og liten fisk av samme art, mellom høy og lav vanntemperatur. Under pressede betingelser kan fisken ha behov for mer av enkelte næringsstoffer. Dette betyr også at det kan være individuelle forskjeller i næringsbehov ut fra situasjonen.

Kunnskapen om ernæringsbehov for alle relevante oppdrettsarter, stadier og situasjoner er mangelfull. I praksis gjøres kompromisser blant annet basert på tilgangen på råvarer og prisen på disse, men også bærekraft, holdbarhet og andre egenskaper ved råvaren er viktig. Fôrråvarer kan i tillegg til de ønskede stoffene også inneholde uønskede stoffer. Eksempler er direkte toksiske stoffer, miljøgifter og antinæringsstoffer.

I noen tilfeller må råvarene gjennomgå rensing eller forkastes for bruk i fôr. Råvarer må derfor testes både for næringsinnhold og innhold av uønskede forbindelser. Nye råvarer kan inneholde ukjente stoff med ukjente effekter og må derfor vurderes både ernæringsmessig og velferdsmessig for fisken.  

Velferdsutfordringer

For lite fôr gir sult, redusert vekst, og risiko for mangellidelser og svekket immunforsvar. Underfôring kan også resultere i en konkurransesituasjon blant fiskene og aggresjon som kan gi stress og skader og ulik vekst. Kjente skader som følge av aggressiv atferd er finne-, øye- og gjellelokk-skader. Overfôring vil først og fremst være lite bærekraftig, men vil også kunne påvirke vannkvaliteten negativt. Redusert vannkvalitet som følge av overfôring vil i første omgang påvirke gjellene til fisken. Mangelsykdommer kan ha en rekke uttrykk der de mest kjente og synlige er redusert vekst, feilutvikling/deformiteter, øyeforandringer og redusert robusthet.

Risikofaktorer

Ved valg av fôringsmetode er det viktig å sikre at all fisk tilbys fôr i tilstrekkelig mengde og på rett tidspunkt. I tillegg til art og utviklingsstadium er det viktig å inkludere vanntemperatur og andre miljøparametere i vurderingen. Dårlig fordeling av fôret, fôring på feil tidspunkt eller i feil rate kan utgjøre en risiko for negativ velferd. Mangelfull overvåkning av appetitt er også en viktig risikofaktor, som både kan resultere i for lite og for mye fôr.

Kortere sulteperioder benyttes av flere årsaker. Før transport og håndteringer kan tom tarmen og senket metabolismen gi bedre vannkvalitet og mer robust fisk. Erfaringsmessig medfører ikke dette aggresjon på samme måte som for lite fôr. Fiskens toleranse for fasting varierer med faktorer som art, utviklingsstadium og vanntemperatur. Nyere forskning på postsmolt av atlantisk laks har ikke klart å påvise negative velferdsmessige effekter av fire til åtte ukers perioder med tilbakeholdelse av fôr.

Feilernæring kan oppstå som følge av sammensetningen av fôret, at individet får for lite fôr, eller som følge av sykdommer som påvirker fordøyelsen (eksempelvis PD og IPN). Antinæringsstoffer, som særlig er knyttet til vegetabilske råvarer, medvirker til næringsstoffene ikke fordøyes eller tas opp i tarmen i forventet grad. I forbindelse med uttesting av fôrresepter og nye fôrmidler er metodevalg og ressurstilgang en risikofaktor for velferden. Grundig og langvarig uttesting er kostbar men nødvendig for å sikre seg mot nedsatt fiskevelferd.

Tiltak

Forebygging av velferdsutfordringer handler om å velge rett fôr og å tilpasse fôringsstrategi til art, størrelse og miljøforhold. For å få til dette må appetitt, vekst, og skader relatert til fôring og ernæring overvåkes systematisk. Det er viktig å bruke fôringsteknologi som sikrer jevn fordeling av fôr, samt at fôringsrutiner justeres i takt med endringer i forutsetningene.

Oppstår det avvik som knyttes til fôr eller fôringen er det i første rekke viktig å justere fôringsstrategien. En systematisk dokumentasjon av hendelser og erfaringer og å dele dette med leverandører og næring gjør at forebyggingen kan bli bedre. Ved vedvarende/gjentakende problemer må alternative fôrtyper eller teknologier vurderes.

Overvåking med velferdsindikatorer

Operasjonelle velferdsindikatorer (OVI) for fôring og ernæring inkluderer:

• Miljøbaserte: vanntemperatur, oksygeninnhold i vann, fôrspill, eventuelt saltholdighet og pH.
• Gruppebaserte: tilvekst, størrelsesspredning, appetitt, atferd (eks. aggresjon), hendelser, helsestatus, dødelighet (særlig yngel/småfisk).
• Individbaserte: synlige skader (for eksempel finner, øyne, gjellelokk), deformiteter, kondisjonsfaktor og grad av avmagring, fôr i tarm, plasmaglukose.