Ringorm

Ringorm (dermatofytose) er en smittsom soppinfeksjon i det ytterste laget av huden forårsaket av en soppgruppe som kalles dermatofytter. Ringorm er en zoonose og kan smitte mellom dyr og mennesker.

Ringorm hos storfe forårsaket av Trichophyton verrucosum og ringorm hos pelsdyr er en B-sykdom og forekomst eller mistanke om slik sykdom skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet. Hos andre dyr enn storfe og pelsdyr, er ringorm ikke en listeført sykdom. Du kan lese mer om ringorm hos storfe her.

Smittestoff og smitteveier

Ringormsoppene (dermatofyttene) er en veldefinert gruppe av muggsopp (ca 40 arter) som kjennetegnes ved at de trenger keratin for å vokse. Keratin utgjør en hovedbestanddel i hår, negler, klør, horn og forhornet epitel. De vanligste dermatofyttene tilhører slektene Trichophyton og Microsporum.

Dermatofytter har mer eller mindre tydelig vertsspesifisitet, dvs de foretrekker en dyreart framfor andre. En hovedvert er den dyrearten som er den vanligste verten for en gitt dermatofytt. Andre arter enn hovedvert kan også smittes, men da som regel i mildere grad og med mindre smittespredning. Noen arter finnes sjelden eller aldri hos andre arter enn hovedverten, mens andre er isolert fra en rekke forskjellige arter.

De vanligste artene i Norge er (hovedvert i parentes):

  • Microsporum canis (relativt lite vertsspesifikk, men katt og hund er hovedverter)
  • Microsporum canis var. equinum (hest)
  • Trichophyton equinum (hest)
  • Trichophyton erinacei (gnagere, pinnsvin)
  • Trichophyton mentagrophytes (gnagere, kanin, pinnsvin)
  • Trichophyton verrucosum (storfe)
  • Trichophyton rubrum (menneske)
  • Trichophyton interdigitale (menneske)

På grunn av stor reisevirksomhet påvises iblant også mer eksotiske varianter.

Soppen er som regel lokalisert i det øvre hudlag (stratum corneum), negler og hår. Infeksjonen begynner med at soppsporer fester seg til hår og det ytterste døde cellelaget i overhuden. Sporene spirer og danner hyfer som vokser langs hudoverflaten og trenger ned i hårsekker. Her gror soppen over på hårene og vokser inn i eller utenpå disse avhengig av den dermatofytt som er tilstede. Soppens vekst i/på hårene medfører at disse blir sprø og brekker lett. Dette kan skje nede i hårsekkene eller like over hudoverflaten. På denne måten dannes de hårløse flekkene som er det typiske symptomet på ringorm hos våre husdyr.

Dyr med symptomer avstøter hår og skorpet materiale som inneholder soppsporer. Soppsporene spres ved direkte kontakt fra infiserte til friske dyr. Indirekte kontakt med innredning, liggeunderlag, seletøy, børster, transportkasser og annet utstyr som er forurenset med sporer, utgjør også en viktig smittevei.

Unge dyr og gamle/svekkede dyr er mest utsatt for smitte. Og det er særlig i besetninger med mange dyr at ringorm kan bli et betydelig problem som kan være vanskelig å bli kvitt. Små sår eller skader i huden gjør det lettere for soppen å få innpass. Varme og fuktighet, ektoparasitter, dårlig hygiene og stress er alle predisponerende faktorer. 

Under gunstige forhold kan sporene overleve mange år i miljøet (for eksempel i husdyrrom, spesielt der det er benyttet treinnredning).

Inkubasjonstiden (dvs tiden fra smitte til kliniske symptomer oppstår) er varierende, men vanligvis 10-21 dager (kan være opp til 6 uker). 

Etter gjennomgått infeksjon utvikler individet som regel en immunitet mot reinfeksjon av samme dermatofyttart, men dette kan variere noe fra individ til individ. 

Sykdomstegn og diagnostikk

Symptomene på en ringorminfeksjon kan være svært variable, alt fra ingen eller svak subklinisk reaksjon til en ganske alvorlig betennelsesreaksjon. Dette avhenger blant annet av infeksjonssted, dermatofyttart, individets motstandskraft og miljømessige forhold. Det vanligste bildet er hårløse partier med et flasset eller skorpet belegg. Særlig katter og marsvin kan opptre som friske smittebærere, dvs. de har ingen symptomer på infeksjon, men bærer likevel med seg smittestoffet.

  • Sykdomstegn hos hest

    Symptomene på ringorminfeksjon hos hest kan variere noe avhengig av dermatofyttart, individets motstandskraft, alder og miljømessige forhold. Ofte har flere hester i stallen symptomer samtidig.

    De første lesjonene kommer vanligvis på hode, hals og rygg. Det begynner ofte med små hevelser i huden med strittende hår. Etter hvert dannes det hårløse flekker med ulik grad av flass og skorpedannelse. Lesjonene kan være erytematøse (røde) og eksudative (væskende) i varierende grad. Miliær dermatitt (dvs mange små knuter/hevelser i huden) kan også være et symptom, spesielt i flankene. Tidlig dermatofyttinfeksjon kan noen ganger likne urticaria (elveblest), men mer typiske symptomer utvikler seg raskt.

    Infeksjon med Microsporum canis var. equinum har ofte et mildere forløp enn Trichophyton equinum. Kløe kan forekomme, men oftest ikke. 

  • Sykdomstegn hos katt

    Symptomene på ringorminfeksjon hos katt kan være svært variable; alt fra en svak inflammatorisk reaksjon til en alvorlig betennelsesreaksjon. Dette avhenger blant annet av dermatofyttart, individets motstandskraft, alder, rase og miljømessige forhold.

    Det er også viktig å være klar over at mange katter kan ha ringormsporer i pelsen uten å ha kliniske symptomer på infeksjon (ingen lesjoner). Særlig langhårete voksne katter kan være slike friske/mekaniske smittebærere.

    Microsporum canis og Trichophyton mentagrophytes er de vanligste artene som påvises på katt. De mest typiske symptomene er små hårløse flekker i huden samt flass og små skorper. Kløe kan forekomme, men oftest ikke. De første lesjonene kommer ofte i ansiktet, på ører og labber, men det kan lett spre seg til hele kroppen. Infeksjon i klør (onychomykose) kan unntaksvis forekomme samtidig med hudlesjoner.

    Miliær dermatitt (små knuter/hevelser i huden) er et annet klinisk symptom som kan være forårsaket av dermatofytter.

    Generalisert dermatofytose, med store erytematøse (røde), hårløse, eksudative (væskende) lesjoner over hele kroppen, kan ses hos svekkede katter og hos katter som blir behandlet med kortikosteroider. Katter med slik generalisert dermatofytose kan også i sjeldne tilfeller utvikle ulcererende noduler/knuter i huden, kjent som pseudomycetom eller dermatofytt granulom. Dette ser ut til å hovedsakelig opptre hos langhårskatter, særlig persere. 

  • Sykdomstegn hos hund

    Ringorm hos hund påvises relativt sjelden i Norge. Det ses oftest hos valper og unge hunder. Lesjonene utvikler seg vanligvis i ansikt og på ben/labber, men kan opptre overalt på kroppen. Symptomene kan være svært variable avhengig av dermatofyttart og individets immunstatus. Alt fra små sirkulære hårløse områder med svak grad av inflammasjon til betydelig inflammasjon med erytem (rødme), skorper, vesikler og pustler. Infeksjon med Trichophyton mentagrophytes kan se ut til å gi kraftigere inflammasjon enn infeksjon med Microsporum canis. Infeksjon i klør (onychomykose) kan unntaksvis forekomme samtidig med hudlesjoner.

    Noen hunder kan utvikle alvorlige, kroniske tilfeller med lesjoner over hele kroppen og kraftig inflammasjon. Generaliserte tilfeller hos voksne hunder opptrer vanligvis hos immunsuprimerte individer, særlig ved hyperadrenokortisisme (cushing) og kortisonbehandling.

    Noen raser ser ut til å være mer disponert for infeksjon, som Yorkshire terrier og Jack Russel terrier.

  • Sykdomstegn hos marsvin og kanin

    Infeksjon er mest vanlig hos unge individer og individer med nedsatt immunforsvar. Stress og dårlig miljø er også en predisponerende faktor. De vanligste symptomene på ringorminfeksjon er alopeci (håravfall), rødme, flass og skorper i huden og med varierende grad av inflammasjon. Kløe kan være tilstede, men ikke nødvendigvis. Hos marsvin starter infeksjonen som regel i ansiktet og på ørene. Hos kanin starter det vanligvis først på hodet (nese, ører, rundt øyne) og labber. Ved mer alvorlige tilfeller eller ved annen underliggende sykdom kan også andre steder på kroppen være affisert (hos begge arter).

    Det er viktig å være klar over at både marsvin og kanin kan være friske/mekaniske smittebærere, det vil si at de kan ha ringormsporer i pelsen uten å vise kliniske symptomer.

    De hyppigst påviste artene er Trichophyton mentagrophytes (marsvin og kanin) og Trichophyton erinacei (marsvin).

    Skinny (nakenmarsvin) synes å være særlig disponert for ringorminfeksjon.

  • Sykdomstegn hos mennesker

    Ringorminfeksjon hos mennesker kalles for tinea, etterfulgt av hvor på kroppen infeksjonen er lokalisert. Oftest ses runde røde lesjoner på armer, overkropp, hals, kinn. Hos små barn, eldre og mennesker med nedsatt immunforsvar kan det utvikles mer alvorlig hudinfeksjon.

    Flere av de zoofile artene kan overføres fra dyr til menneske. Microsporum canis er lite vertsspesifikk og den dermatofyttarten som oftest overføres fra dyr (katt). I noen tilfeller kan smitten også gå fra menneske til dyr.

    Siden mennesker har egne dermatofyttarter som kan gi liknende symptomer som ved smitte fra dyr vil dyrking med artsbestemmelse være nødvendig for å kunne si noe om sannsynlig smittekilde.  

    Les mer om ringorm hos mennesker hos Folkehelseinstituttet.

 
Prøvetaking og diagnostikk
Ved mistanke om ringorminfeksjon bør det tas en prøve av dyret som sendes inn til laboratoriet for dyrking. Prøven må tas nøyaktig, da et slurvete prøveuttak kan gi et falskt negativt svar. Som hovedregel bør dermatofytten identifiseres til artsnivå. Hvilken art som vokser er viktig å vite i forhold til risiko for smittespredning. Det er også et poeng å vite forekomsten av kolonier (sparsomt/rikelig), da dette kan hjelpe med å skille mellom mekaniske bærere og reelt infiserte dyr. Mekaniske bærere har ofte et begrenset antall kolonier, mens infiserte dyr har massiv produksjon av sporer og vanligvis et stort antall kolonier i kultur.

Prøvematerialet tas fra utkanten av flere lesjoner i overgangen mellom friskt og sykt vev da det er her infeksjonen er mest aktiv. Forsiktig vask med sprit kan gjøres for å redusere overflatekontaminasjon med bakterier og miljøsopp, men pass på at spriten får fordampe/tørke ut før prøvetaking. Prøvetaking kan gjøres ved å nappe ut hår med pinsett eller børste med en steril tannbørste. Det er viktig at hårrøtter følger med. Et overflatisk hudskrap er også aktuelt, særlig dersom det er mye flass og skorper i huden. Dersom hårene er lange kan den ytterste delen med fordel klippes før napping. De innerste 1-2 cm lange deler av hårene (med hårrøtter) sendes inn til laboratoriet.

Prøvematerialet sendes i et sterilt prøveglass/plastbeholder (Falconrør e.l.) uten å skru lokket helt igjen/ev proppe med bomull (for å hindre at det blir tett og dermed fuktig), eller pakkes inn i papir/papirkonvolutt/aluminiumsfolie. 

Om man mistenker at et dyr er frisk smittebærer er en børsteprøve aktuell å sende inn (tannbørste fra ubrutt forpakning er godt egnet). Børst store deler av dyret gjentatte ganger, men særlig på hode, hals og framben. Hele børsten med pels pakkes inn i papir eller aluminiumsfolie og legges i en konvolutt for forsendelse. 

Helt unntaksvis kan det være aktuelt å supplere hudskrap med biopsi fra randsonen av flekken. Dette er spesielt aktuelt ved tilfeller med dyp pyodermi, granulomer, sår som ikke gror eller mye skorper. 

På laboratoriet gjøres direkte mikroskopi av hår og dyrking på spesifikke soppmedier. Dermatofytter vokser med ulik hastighet. Skålene kontrolleres jevnlig og prøven svares positivt ut så raskt det er vekst med sikker morfologi (vanligvis innen 1 uke). Er dyret behandlet med soppmiddel før prøvetaking kan det ta lenger tid (om det kommer noe i det hele tatt). Noen dermatofyttarter vokser langsomt og prøven svares derfor ikke ut som negativ før etter 2-3 uker.

Det er også mulig å påvise dermatofytter direkte fra vevsprøver ved hjelp av PCR og sekvensering.

Forekomst

Ringorm er en svært utbredt hudinfeksjon over hele verden. I Norge ser vi i dag ringorm hyppigst på hest, storfe, marsvin og katt. For vel 20 år siden var ringorm hos storfe forårsaket av T. verrucosum en utbredt sykdom her i landet. Systematisk vaksinasjon har endret dette bildet fullstendig. Nå ses det kun sporadiske tilfeller av T. verrucosum på storfe. Storfe kan imidlertid også smittes av andre dermatofyttarter som T. equinum og M. canis

Tiltak

Hos enkeltindivider er ringorm som regel en selvbegrensende infeksjon og tilheling, med ny hårvekst i midten av de hårløse partiene, skjer i de fleste tilfeller i løpet av 2-4 måneder. Men ettersom ringorm kan være svært smittsomt bør det likevel behandles for å hindre smittespredning (til andre dyr og til mennesker) og for å påskynde tilheling. Behandling skjer ved hjelp av soppdrepende midler (vask/shampo, tabletter, mikstur, kremer).

For å forhindre smittespredning bør infiserte dyr ikke ha nærkontakt med andre friske dyr inntil infeksjonen er over og dyret er erklært smittefri.

Siden ringormsporer kan overleve lenge i miljøet er det også viktig med grundig rengjøring og desinfisering av dyrets miljø (innredning, liggeplasser, børster, utstyr o.l.).

  • Behandling og tiltak for hest

    Behandling skjer ved hjelp av soppdrepende midler og hos hest er det topikal/utvortes behandling som er det vanlige, da systemisk behandling blir svært dyrt. Ved utvortes behandling er det viktig at hele hesten behandles og ikke bare lokale lesjoner. Best effekt har de løsningene som kan sitte på hesten uten å behøve skylles av (eks enilconazol (0,2%), lime sulfur (2-5%). Behandle etter anvisning fra veterinær. 

    For å forhindre smittespredning bør infiserte hester holdes isolert og ikke ha nærkontakt med andre hester inntil infeksjonen er over og dyret er erklært smittefri. En isolert hest bør imidlertid ha synskontakt med andre hester av hensyn til velferden. Alternativt bør man behandle alle hester som har kontakt med hverandre som infiserte.

    Under behandlingsperioden bør det ideelt sett være ulike folk som steller infiserte og friske hester. Dersom dette ikke lar seg gjøre bør friske hester stelles først og de infiserte til slutt. For øvrig er god hygiene svært viktig, og man bør unngå bruk av samme utstyr som børster, salunderlag og dekken på hestene, og ikke ri eller stelle friske hester med samme ride- eller stallklær som er brukt hos hester med ringorm. Hester bør ikke flyttes fra stallen før det har gått minst 14 dager etter avsluttet behandling og siste hest på stallen er erklært frisk.

    Et effektivt tiltak for å forhindre smittespredning er å la nye hester stå i karantene (fysisk atskilt fra de andre) i 2-3 uker, før de settes i samme stall/slippes sammen. I løpet av den tiden vil de fleste infeksjonssykdommer rekke å bryte fram. Man bør også be om å få en helseattest/erklæring om helsetilstand fra stallen som hesten flytter fra. Et annet viktig forebyggende tiltak er å la hver hest ha sine helt egne børster og eget utstyr, som ikke lånes bort til andre. 

    Om smitten derimot allerede finnes i miljøet, pga. de overlevelsesdyktige sporene, kan infeksjon blusse opp med jevne mellomrom i en stall. Særlig om det kommer inn nye hester som ikke tidligere har vært smittet. På den måten kan smitten komme og gå i bølger dersom man ikke foretar en grundig miljøsanering (se eget punkt). 

    Miljøsanering
    Dermatofytter overføres gjennom mikroskopiske sporer, som dannes ved fragmentering av sopphyfer på infisert hud eller hår. Pelsen til infiserte dyr er full av slike sporer som spres overalt, og jo flere dyr jo større spredning. Ringormsporer kan overleve lenge i miljøet og en slik tilstedeværelse av sporer er en viktig årsak til dårlig behandlingsresultat og stadig reinfeksjon. Det er derfor av stor viktighet med grundig rengjøring og desinfisering av stallmiljøet, transporthengere, børster og annet utstyr. På en større stall bør det lages en saneringsplan (i samarbeid med behandlende veterinær) som siden følges nøye. Det kan være både utfordrende og arbeidskrevende, men om det skal ha noen hensikt må det gjøres med helhjertet innsats. 

    Det må alltid foretas en grundig mekanisk rengjøring av vegger/gulv/innredning før desinfisering. Fortrinnsvis med høytrykksspyler og varmt vann der hvor det er praktisk mulig. Dette for å fjerne alt støv og skitt som kan ligge som beskyttelse over ringormsporer. Det bør også få tid til å tørke mellom vask og desinfeksjon. 

    Det ideelle er å vaske ned hele stallen samtidig etterfulgt av desinfeksjon (med middel som har effekt mot soppsporer, eks Virkon), og at stallen er tom mens dette gjøres. Hestene bør ikke settes inn igjen før det er tørket helt opp etter desinfiseringen. Hvis et slikt opplegg ikke er praktisk mulig, vil et noe mindre optimalt opplegg være å vaske bokser/spilt der det har stått hester med symptomer og alle nærliggende bokser/spilt. Alle fellesområder må også vaskes ned og desinfiseres. 

    Tekstiler og annet utstyr bør enten kastes (brennes), rengjøres med desinfeksjonsmiddel og/eller vaskes i varmt vann (minst 60 °C). Gjerne etterfulgt av tørking i tørketrommel på høy varme. 

    Andre utsatte steder, som gjerder rundt luftegårder og paddocker kan med fordel også saneres. 

  • Behandling og tiltak for katt

    Avsnittet gjelder behandling og tiltak hos enkeltindivider/få katter. Vi har utarbeidet en egen artikkel om behandling og sanering av ringorm i kattegrupper.

    Hos korthårede katter med ukomplisert dermatofytose er infeksjonen som regel selvbegrensende og avheler i de fleste tilfeller i løpet av 2-3 måneder. Men ettersom ringorm kan være svært smittsomt bør det likevel behandles. Dette for å hindre smittespredning i miljøet, smitte til andre dyr og til mennesker, og for å påskynde tilheling. Hos langhårskatter som ikke behandles vil infeksjonen ofte bestå, enten med eller uten symptomer.

    Behandling skjer ved hjelp av soppdrepende midler, enten topikalt (vask/shampo) og/eller systemisk (tabletter, mikstur). Hvilken behandlingsstrategi man velger avhenger blant annet av antall katter, katten selv (alder, helsetilstand, pelslengde), infeksjonens alvorlighetsgrad, smitterisiko (til andre katter og til folk) og økonomi. Det er viktig å være klar over at topikal/utvortes behandling er mindre effektivt på katt sammenlignet med mennesker. Dette på grunn av dårlig penetrering av medisinen gjennom pelsen, risiko for ikke å komme til overalt, og manglende toleranse for å bli vasket hos mange katter. En fordel med topikal behandling er imidlertid at det i stor grad reduserer spredning av sporer i miljøet. Optimal behandling er derfor en kombinasjon av systemisk og topikal behandling.

    Hos korthårede katter kan topikal behandling alene forsvares dersom katten har få lesjoner og er eneste katt i husholdningen. For kroniske og alvorlige tilfeller (uansett pelslengde) og generelt for ringorm hos langhårskatter er systemisk behandling alltid indisert. 

    Klippe eller ikke klippe?
    Klipping anbefales særlig til langhårskatter. Det optimaliserer topikal behandling (bedre penetrering av medikamentet) og minimerer spredning av sporer i miljøet. Klipping må imidlertid gjøres med forsiktighet (for ikke å skade huden) og i et rom som lett lar seg desinfisere. Det bør brukes engangshansker og beskyttelsesklær. Infisert hår bør brennes, autoklaveres eller dynkes i desinfeksjonsmiddel før det kastes. Og klippemaskinen må grundig desinfiseres i etterkant. Dersom katten kun har noen få lesjoner kan saks brukes i stedet for klippemaskin. Det bør da likevel klippes i god margin rundt lesjonene. 

    Dersom de beskrevne forholdsregler ikke lar seg gjennomføre er det bedre og ikke klippe.

    Generelt bør katter ikke bare behandles til lesjonene er borte, men inntil dermatofytten ikke lenger kan dyrkes fram fra pels/hud. Første prøve bør tas etter ca 1 måneds behandling og det bør være minst to negative dyrkinger, med 1-2 ukers intervall, før man friskmelder katten. Dersom man av en eller annen grunn ikke får tatt oppfølgende dyrkingsprøver bør behandlingen vare i minst 10 uker. 

    For å forhindre smittespredning bør infiserte dyr holdes separat og ikke ha nærkontakt med andre friske dyr inntil infeksjonen er over og dyret er erklært smittefri.

    Siden ringormsporer kan overleve lenge i miljøet er det også av stor viktighet med grundig rengjøring og desinfisering av dyrets miljø (innredning, liggeplasser, børster, utstyr o.l.). 

    Store kattebesetninger
    Dersom man har fått ringormsmitte inn i en større kattebesetning kan det være svært krevende (men ikke umulig) å bli kvitt problemet. Et nøye planlagt behandlingsopplegg er nødvendig.

    Les mer om behandling og sanering av ringorm i kattegrupper

  • Behandling og tiltak for hund

    Hos korthårede hunder med få lesjoner kan topikal behandling alene være nok. Langhårete hunder bør klippes (enten helt eller med god margin rundt lesjoner) og behandles både systemisk og topikalt.

    Miljøkontaminering fra hunder ser ut til å være betydelig lavere enn når det gjelder katt. Det er også mindre fare for smitte til andre dyr og mennesker.

  • Behandling og tiltak for marsvin og kanin

    Alle dyr i husholdningen/besetningen bør behandles, også de symptomfrie. Behandling skjer ved hjelp av soppdrepende midler, enten topikalt (vask/shampo/krem) og/eller systemisk (tabletter, mikstur). Hvilken behandlingsstrategi man velger avhenger blant annet av antall dyr og alvorlighetsgraden. Det optimale er en kombinasjon av topikal (enilconazol) og systemisk (itraconazol) behandling.  

    Langhårede dyr bør klippes. Klipping må imidlertid gjøres med forsiktighet (for ikke å skade huden) og i et rom som lett lar seg desinfisere. Det bør brukes engangshansker og beskyttelsesklær. Infisert hår bør brennes, autoklaveres eller dynkes i desinfeksjonsmiddel før det kastes. Og klippemaskinen må grundig desinfiseres i etterkant. Dersom dyra kun har noen få lesjoner kan saks brukes i stedet for klippemaskin. Det bør da likevel klippes i god margin rundt lesjonene.

    Behandling bør fortsette minst to uker etter at lesjoner er helet og/eller til to negative dyrkinger.

    Siden ringormsporer kan overleve lenge i miljøet er det også av stor viktighet med grundig rengjøring og desinfisering av dyras miljø (bur/innredning, børster, utstyr o.l.). 

    For behandling av ringorm i besetninger med mange dyr kreves et grundig og nøye planlagt saneringsopplegg. For tips, se behandling og sanering av ringorm i store kattegrupper.

  • Mennesker

    Ta kontakt med lege for diagnostikk og behandling av ringorm. Hos mennesker er ringorm på kroppen som regel enkelt å behandle med soppdrepende kremer. Hos små barn, eldre og mennesker med nedsatt immunforsvar kan det imidlertid utvikles en mer alvorlig hudinfeksjon som kan være utfordrende å behandle. Ringorm på negler og i hodebunn krever systemisk og langvarig behandling.

    Siden mennesker har egne dermatofyttarter som kan gi liknende symptomer som ved smitte fra dyr vil dyrking med artsidentifisering gi mer informasjon om sannsynlig smittekilde og spredning. 

    Forebyggende tiltak for å hindre smitte fra dyr til mennesker:

    • Praktisere god hygiene.
    • Kontrollere infeksjonen vha diagnostiske tester og riktig behandling.
    • Forhindre infeksjon ved å redusere muligheten for at katten blir smittet.
    • Minimere eksponering for utsatte grupper (små barn, eldre, nedsatt immunforsvar) til potensielt infiserte dyr eller kontaminert miljø.

Dyr

Aktuelle fagområder