Fotråte hos villrein

Oppdatert 03.09.2026

Fotråte hos rein er en alvorlig infeksjonssykdom som kjennetegnes av smertefull betennelse i fotens bløtvev. Bakterien Fusobacterium necrophorum påvises ofte i slike lesjoner og antas å spille en viktig rolle i sykdomsutviklingen.

Infeksjonen oppstår vanligvis i forbindelse med rifter og sår i huden på foten. I alvorlige tilfeller kan betennelsen også spre seg til ledd og knokkelvev . Hos dyr som har gått med betennelsen over lengre tid kan man se en karakteristisk «klubbefot».

Fotråte er påvist i flere villreinstammer i Norge siden første registrerte forekomst i Rondane i 2007. Utbredelsen synes å øke, og Veterinærinstituttet har derfor økt fokuset på denne sjukdommen. Per august 2026 har vi registrert tilfeller i Rondane, Nordfjella, Forollhogna, Snøhetta, Knutshø, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylke og Reinheimen-Breheimen. Den alvorlige sykdommen er dermed påvist i 8 av de 23 villreinområdene i Norge. I tillegg har Veterinærinstituttet påvist fotråte i den viltlevende reinstammen i Rendalen.

Veterinærinstituttet har et pågående forskningsprosjekt på fotråte hos norsk villrein. For informasjon om innsendelse av materiale til undersøkelse, se veiledningen nederst i denne artikkelen.

Bilde 1. Bein fra villreinkalv felt under jakt i 2015. Kalven har synlig fotråte, med sår og hevelse på tre av føttene. Foto: Kjell Handeland, Veterinærinstituttet

Smittestoff og smitteveier

Ved fotråte hos villrein påviser en ofte en infeksjon med bakterien Fusobacterium necrophorum. Bakterien er godt kjent fra husdyr, blant annet kan den gi nekrobasillose hos tamrein, og den er med i sjukdomskomplekset som forårsaker fotråte hos sau.

F. necrophorum er en del av normalfloraen i vomma hos drøvtyggere og bidrar til fordøyelsen av fôr. Bakterien skilles ut i avføringen hos enkelte dyr, og kan overleve i fuktige miljøer i ganske lang tid. Det forekommer forskjellige genetiske varianter av F. necrophorum og noen av disse har sykdomsfremkallende egenskaper.

Små rifter, sår eller avskrapninger i huden på føttene fungerer trolig som inngangsport for F. necrophorum. Bakterien har egenskaper som gjør at den kan løse opp vev og forårsake stor skade der hvor den kommer inn i kroppen. Dette skaper en reaksjon i bløtvevet, og det kan dannes verkebyller som inneholder store mengder bakterier. Dersom disse sprekker opp og bakteriene kommer ut i miljøet, vil de kunne være en smittekilde for andre dyr.

Det kan imidlertid være at bare tilstedeværelse av F. necrophorum ikke er tilstrekkelig til å forårsake et utbrudd av fotråte. Som en videreføring av en studentoppgave fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet arbeider Veterinærinstituttet med å se på hvordan virusinfeksjoner, parasitter og andre bakterier bidrar til utviklingen av denne sykdommen.

Reinens levevis som flokkdyr skaper gode muligheter for smitteoverføringen mellom dyr. Etablering av fotråteinfeksjoner skjer hovedsakelig om sommeren, og fuktige vær- og beiteforhold synes noen ganger å medføre økt forekomst av halte dyr senere på høsten.

Sykdomstegn

Fotråte var sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet vanlig hos tamrein i Nord-Norge. Da gikk den under betegnelsen klauvråte eller smittsom klauvsjuke. Disse betegnelsene er misvisende siden betennelsen normalt ikke angriper selve klauven, men hud og bløtvev over klauvene (se bilde). På nordsamisk har sykdommen blitt kalt šlubbu, som betyr “kølle” eller “kølleformet”, etter utseendet på føtter med kronisk sykdom.

Sykdomstilstanden er smertefull, og dyr med fotråte er vanligvis svært halte. Det ses en hevelse i én (oftest) eller flere føtter som skyldes betennelse i fotens bløtvev (bilde 1). Hevelsen er i regelen forbundet med et sår/en sårkanal med illeluktende puss (verk) på hudoverflaten (bilde 2). I mange tilfeller griper betennelsen også over på seneskjeder, ledd og beinvev.

Sykdommen ses oftest på bakbeina og opptrer i alle aldersgrupper, men hyppigst hos kalver. Det at andelen angrepne dyr er høyere blant kalver enn i den voksne aldersgruppen, kan tyde på at en del voksne dyr har vært utsatt for smitte tidligere, og dermed utviklet en viss immunitet mot smittestoffer som er viktige for sykdomsutviklingen. Denne immuniteten taper seg over tid, og større utbrudd kan tenkes å være koblet til perioder hvor den immunologiske beskyttelsen hos dyra er lav, for eksempel som følge av stress.

I tilfeller med langvarig infeksjon ses en kronisk betennelsestilstand med deformerte ledd og varig invalidisering. Disse dyrene vil kontinuerlig skille ut bakterier og kan følgelig representere en smittefare for andre dyr.

Bilde 2. Fotråte i bløtvevet ovenfor klauvranda hos villrein. Foto: Veterinærinstituttet

Diagnostikk

Villreinen er en viktig dyreart innenfor Helseovervåkingsprogrammet for vilt (ViltHOP). Veterinærinstituttet ønsker innsending av føtter fra halte dyr som felles både under og utenom jakt. Vi er også interesserte i å få tilsendt bilder av slike dyr.

Føtter fra halte dyr som felles under jakt kan fryses inn lokalt, og sendes til Veterinærinstituttet når jakta er over. Ved innsendelse er det viktig å legge ved informasjon om villreinområde, alder og kjønn på dyret, samt jegers navn og kontaktinfo. Veiledning til innsending finnes her.

Diagnosen fotråte stilles ved laboratorieundersøkelse av føtter fra halte dyr og bygger på vurdering av sykdomsforandringene i vevet, og eventuell påvisning av relevante smittestoff.

Forekomst

Det første, identifiserte utbruddet av fotråte hos villrein opptrådte i Rondane Sør i 2007.

Året etter påviste Veterinærinstituttet også et utbrudd av fotråte i Rondane Nord, og deretter har det årlig blitt påvist tilfeller av fotråte i Rondane-populasjonen.

Per august 2026 er fotråte påvist i ytterligere syv villreinområder: Nordfjella, Forollhogna, Snøhetta, Knutshø, Hardangervidda, Setesdal-Ryfylke og Reinheimen-Breheimen. I tillegg har Veterinærinstituttet påvist fotråte i den viltlevende reinstammen i Rendalen.

Fotråte ser ut til å være et økende sykdomsproblem hos villrein. Samtidig har økt oppmerksomhet blant jegere, oppsyn og forvaltning bidratt til bedre overvåking og flere påvisninger. Veterinærinstituttet arbeider kontinuerlig med kartlegging og forskning for å øke kunnskapen om sykdommens utbredelse, årsaker og risikofaktorer.

Tiltak

Det finnes ingen mulighet for medisinsk behandling eller kontroll av fotråte i villreinbestandene.

Dyr med sår på nedre deler av beina og/eller som er synlig halte under jakt, bør avlives av smittehygieniske og dyrevelferdsmessige grunner. Det er grunn til å anta at dyr med synlige forandringer på beina vil kunne være en smittekilde for miljøet og andre dyr. En etablert fotråteinfeksjon vil høyst sannsynlig ikke leges. Sterkt angrepne dyr som observeres utenfor jakttid bør derfor også avlives, dersom det er praktisk mulig og flokken ikke forstyrres i for stor grad.

Bruk av slaktet

Slaktet bør behandles på en sånn måte at verkebyller ikke kommer i kontakt med andre deler av dyret eller miljøet. Dyr med fotråte på ett bein som er i god kondisjon, kan brukes som slakt. Dyr med fotråte på ett bein som i jaktsituasjonen virker allment påkjente (redusert årvåkenhet, trege bevegelser, mangelfull fluktreaksjon, dårlig hold osv.), bør kasseres.