Det er sannsynlig at det forekommer utveksling av smitte mellom villfisk og oppdrettsfisk, de sykdommene som vi har i norsk oppdrettsnæring i dag har sitt opprinnelige opphav i villfisken. Midt i det sterke fokuset på luseproblemet, står vi i fare for å glemme at også andre sykdommer fra oppdrettsnæringen kan ha negativ påvirkning på vill laksefisk.
Med unntak av Gyrodactylus salaris og lakselus, er forskningen på smittsom sykdom hos vill laksefisk såpass fragmentert og liten i omfang at det er umulig å si om sykdom overført fra oppdrettsnæringen faktisk har bestandsregulerende effekt på villfisken. Vi har historiske eksempler som furunkuloseutbrudd på villaks i Nord Trøndelag som skyldtes smitte fra oppdrettsfisk, men bestandseffekten kjenner man ikke.
Infeksjoner i ville populasjoner kan være bestandsregulerende uten å drepe et stort antall individer i form av sykdomsutbrudd som vi kan observere. Det kan være tilstrekkelig at fisken blir svekket slik at den har mindre suksess ved gyting og dermed får færre avkom, eller at smittet ungfisk svekkes eller får redusert tilvekst og dermed større dødelighet som følge av en infeksjon. Slike konsekvenser kan være vanskelige å avdekke, men de er en mer sannsynlig faktor hos villfisk enn direkte dødelighet som ved store utbrudd.
Det står ca 350 millioner laksefisk i merder langs norskekysten, og dette er nesten 1000 ganger flere enn størrelsen på innsiget av villaks i 2009. I Veterinærinstituttets Fiskehelserapport 2010 kan man lese at i 2010 ble det registrert 477 oppdrettsanlegg med påvisning av eller mistanke om smittsomme virussykdommer, i tillegg kommer et mindre antall utbrudd av bakterielle sykdommer. I disse tallene, som må betraktes som minimumstall, skjuler det seg et stort antall syke individer som representerer et stort smittepress, også mot villfisk.
Det store antallet oppdrettsfisk kan også medføre at mikroorganismene endrer seg og blir mer aggressive som følge av ubegrenset tilgang på verter. En klar tallfesting av den eventuelle bestandseffekten sykdom har på vill laksefisk er imidlertid vanskelig å utføre, her er faktagrunnlaget for dårlig til å trekke bastante konklusjoner.
Ett av målene i Fiskeri- og kystdepartementets ”Strategi for en bærekraftig Havbruksnæring” er at ”Sykdom i oppdrett har ikke bestandsregulerende effekt på villfisk…” Så langt har så godt som all aktivitet for å oppfylle dette sykdomsmålet vært konsentrert om lakselus. Ingen nasjonale overvåkingsprogrammer av sykdommer på vill laksefisk er i drift i dag, og fordi vi mangler lange tidsserier av observasjoner og prøver, er det vanskelig å si noe om utviklingen. Dette betyr at målet i Fiskeri- og kystdepartementets strategi ikke er etterprøvbart i dag
Dersom målet i Strategi for en bærekraftig Havbruksnæring skal kunne etterprøves, må det etableres systemer som kan gi oss informasjon om smittestatusen til villfisken. Dette kan best gjøres gjennom et nasjonalt overvåkingsprogram i form av planmessig og systematisk innhenting av data over lang tid. Da sykdommer vi ser hos oppdrettsfisk har sin opprinnelse i ville populasjoner, kan et slikt program også være en verdifull kilde til virusisolater og bakteriestammer som kan brukes i forebyggende helsearbeid hos oppdrettsfisk.
Kunnskap om sykdomsstatus hos villfisken og om dynamikken mellom villfisk oppdrettsfisk er et viktig grunnlag for en bærekraftig utvikling av norsk havbruk. Muligheten for effektiv bekjempelse av sykdom i oppdrettsnæringen og valg av bekjempelsesstrategier kan avhenge av villfiskens smittestatus. Et overvåkingsprogram vil også gi oss muligheten til å evaluere om de tiltak som gjennomføres i næringen for å sikre bærekraft har ønsket effekt. Uten denne kunnskapen øker risikoen for at vi må jobbe oss gjennom kostbare erfaringer, og vi vil ikke være i stand til å si om vi faktisk når de målene vi har satt oss.
Eirik Biering
Forsker Veterinærinstituttet
Ketil Skår
Seksjonsleder Veterinærinsituttet
