Norge har siden 2005 hatt et forbud mot bruk av blyholdig haglammunisjon for å redusere spredningen av bly i naturen. Dette forbudet har vært omdiskutert. Flere av de alternative ammunisjonstypene er betydelig dyrere enn bly, og kan ha litt annerledes egenskaper, men også hensynet til dyrevelferd har gjentatte ganger vært brukt som argument for at det igjen bør bli tillatt å bruke blyhagl ved jakt utenom våtmarksområdene. Denne artikkelen belyser de dyrevelferdsmessige aspektene ved jakt med ulike ammunisjonsmaterialene.

Med dagens regelverk er følgende metaller og kombinasjoner  av metaller lovlig å bruke som hagleammunisjon under jakt i Norge:

• Stål (jern)
• Vismut  (legering av ca. 94% vismut og ca. 6% tinn)
• Wolfram (tungsten = wolfram)
  • Tungsten-Matrix (wolframpulver blandet med et plastmateriale)
  • Hevi-Shot (legering av wolfram, nikkel og jern)
  • Tinn (ren, eller legering med sink)
  • Sink (ren, eller legering med tinn)

Materialet i haglskudd kan påvirke dyrevelferd på ulike måter: 1) ved endret drepeevne ved påskyting, 2) ved kronisk påvirkning fra hagl i påskutte, men ikke dødelig skadde dyr,  3) ved at hagl tas opp i dyr som spiser påskudd vilt, eller at hagl spises som kråsstein av fugl, og 4) rikosjettfare for jakthund.

Drepeevne
Bly er regnet for å ha god drepeevne. Drepeevnen av ulike hagltyper er vurdert av Gundersen og medarbeidere på grunnlag av Norges jeger- og fiskerforbunds testjegerprosjekt, som bygger på opplysninger gitt av jegere (1). I perioden 2002-2005 ga til sammen 75 jegere opplysninger om 3000 skudd fordelt på fem ulike hagltyper: bly, Hevi-Shot (wolfram, nikkel, jern), stål, Tungsten-Matrix (wolfram og plast) og vismut (vismut og tinn). Jegerne rapporterte kaliber, skuddavstand og fellingssuksess på mange ulike arter eller grupper av vilt: Ryper, duer, skogsfugl, vannfugler og pattedyrene rev, rådyr og hare. For noen ammunisjonstyper og dyrearter var tallmaterialet lite, og grunnlaget for vurdering derfor tynt. Hovedkonklusjonen hva drepeevne angår, var likevel at det finnes fullgode erstatninger for bly ved jakt på samtlige arter som var representert i undersøkelsen. For pattedyrene var alle de aktuelle materialene vurdert som gode. Til ryper, som utgjorde det største tallmaterialet,  konkluderte forfatterne med at  vismut 6-7, stål 2 og Hevi-shot 5-6 er på høyde med bly i alle numre. Til skogsfugl var vismut 4-7, Tungsten-Matrix 5-6, samt stål 5 vurdert som gode valg.

For anslagsenergien og dermed penetrasjonsevnen når hagl treffer viltet, har både haglenes masse og hastighet betydning. Hastigheten betyr mest, etter formelen:

E=1/2 Mv2

der E=anlagsenergi, M=masse (vekt) og v=hastighet. Hastigheten til haglene vil synke med økende avstand, og eventuell vegetasjon vil ytterligere bremse ned hastigheten. Skuddavstanden er dermed en svært viktig faktor,  og er ansett for å være omvendt proporsjonal med både treffsikkerheten og drepeevnen.

Materialene brukt i hagl har ulik egenvekt: Hevi-shot 12, 0 g/cm3, bly og Tungsten-Matrix 10,6 g/cm3,  vismut 9,8 g/cm3, stål 7,8 g/cm3 og sink/tinn 7,1-7,3 g/cm3. Stål, sink og tinn er lette metaller, og hagl av disse materialene vil ha lavere anslagsenergi ved en gitt skuddavstand. Det kan kompenseres for lavere egenvekt ved å gå opp i kaliber (grovere hagl). Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) anbefalte i 2008 å gå opp to størrelser i valg av stål eller sink/tinn sammenliknet med bly (2). Lavere vekt på haglene kan også kompenseres med økt utgangshastighet fra geværet, men dette gjelder ikke for myke metaller (bly, tinn) som da kan deformeres. Blyhaglpatroner har en utgangshastighet på 350-380 m/s,  vismut og Tungsten-Matrix 390-410 m/s, mens Hevi-shot og stål kan lades til langt høyere hastighet (1). På avstander opp til 35 meter konkluderte Gundersen og medarbeidere med at drepeevnen er god for de fleste hagltypene, men at de lette haglene egner seg best til «lettskutt» fugl på korte avstander inntil 20-25 m (1).

En tysk undersøkelse som sammenliknet bly med blyfri rifleammunisjon til klauvvilt, fant samme typer vevsskader og konkluderte med at drepeeffektiviteten var like god (3).

Skadeskytingsrisiko
Mye tyder på at skadeskyting er et større problem hos småvilt enn hos hjortevilt. Blant påskutte småvilt vil det dessuten være flere skadeskutte dyr som ikke blir gjenfunnet, rett og slett fordi de lettere gjemmer seg bort. Blant disse vil det være dyr som dør som direkte følge av skaden, etter kortere eller lengre tid. Men det vil også være dyr som tilsynelatende lever godt videre med ett eller flere hagl i kroppen. For sistnevnte gruppe har de kjemiske egenskapene til haglene dyrevelferdsmessig betydning, i tilfelle de avgir toksiske substanser, hvis haglene ligger slik at de forstyrrer dyrets funksjon mekanisk, eller materialet fører til lokal vevsirritasjon.

I en bacheloroppgave fra 2011 fikk Larsen og Nybakk røntgenfotografert harer skutt med rifle (hare skytes vanligvis med hagle(4). De fant at 16-25 % av disse harene hadde hagl i kroppen fra tidligere påskytinger. Undersøkelsen ble gjort i områder med høyt jakttrykk. Røntgenundersøkelser av småvilt gjort i regi av Danske Miljøundersøkelser i 2001 og 2005, der dyrene ble fanget med nett eller skutt med annen type ammunisjon, viste at 26 % av ærfuglene (2001), 18 % av eldre kortnebbgjess og 7 % av ungfuglene (2005) og 10 % av rødrevene (2005) hadde hagl i kroppen fra før (5). Resultatene fra 2000-tallet viste en klar forbedring fra tilsvarende undersøkelser gjort på 1990-tallet, etter at det var gjennomført en kampanje for bedre jegeretikk, med særlig fokus på skuddavstand. Før kampanjen ble det funnet hagl fra tidligere påskytinger i 34 % av ærfuglene, 36 % av kortnebbgjessene og 25 % av revene. Både funnene til studentene Larsen og Nybakk og de danske undersøkelsene gir minimumstall, siden de kun fanger opp dyr som har overlevd etter tidligere skadeskyting.

En røntgenundersøkelse gjort av 44 snarefangete ryper i Troms i 1996 viste at 14 % hadde hagl i kroppen (6). Av 196 stær som ble røntgenundersøkt i Italia, ble det påvist hagl i hele 60 % (7).

Stokke og medarbeidere (2012) mener at minst 20 % av påskutte rødrever skadeskytes, men da er definisjonen på skadeskyting at reven beveger seg mer enn 11 m etter påskyting (8).  Data fra Hjorteviltregisterets fallviltdatabase i perioden 01.11.2012-31.10.2013 viste at skuddsår ble oppgitt som diagnose hos 3 % (n=29) av elgene, 4 % (n=15) av hjortene, 1 % (n=7) av rådyr og 20 % (n=8) av villreinen (Madslien, upubliserte data). Dette er altså funn av selvdøde dyr med skuddskader, uten at skuddet nødvendigvis er direkte dødsårsak.

Skadeskytingsfrekvensen hos småvilt er dermed betydelig høyere enn det som er funnet for hjortevilt, kanskje med unntak av villrein, men det er grunn til å påpeke at antallet undersøkte fallvilt av villrein svært lavt. Larsen og Nybakk (2011) konkluderte med at type ammunisjon (hagle sammenliknet med rifle, samt kaliberstørrelse) betydde mindre for drepeevne, og at skuddavstand og skuddsituasjon (dyr i ro eller bevegelse) hadde klart størst betydning (4).

Toksisitet
For dyr som lever videre med hagl i kroppen, kan ulike metaller påvirke organismen (9). Blant de aktuelle materialene brukt til hagl er særlig bly kjent for å være toksisk. Bly er nevrotoksisk og kan forårsake sentralnervøse symptomer og lammelser samt forstyrre normal mental utvikling. Bly skader nyrene og bloddannende organer, og fører til svekkelse og avmagring. De andre hagltypene (stål, vismut, wolfram) inneholder i følge det amerikanske Fish and Wildlife Service ikke metaller som er vurdert som toksiske etter testing (10). I disse testene gjøres kontrollerte undersøkelser av ender etter at de har fått lagt ned hagl i kråsen. Godkjenning som ikke-toksisk gjelder også for hagl med «coating» som inneholder tinn, nikkel, sink, kobber  og/eller fluoropolymerer.  

Laboratorieforsøk med rotter, der blyhagl er implantert i muskulatur eller i bukhulen, viser at bly frigjøres til organismen (11). Forhøyete blynivåer ble påvist i blod og i sentrale organer som hjerne og nyre, en og to måneder etter implantering. Forhøyete nivåer av bly i organer ble funnet også uten at blodnivået var forhøyet. Bly interagerte med sporstoffer som jern, kobber og sink. Det er derfor sannsynlig at vilt som blir gående med blyhagl fra ikke-letale skudd kan påvirkes negativt, uten at selve haglet skader vevet eller mekanisk nedsetter fysisk funksjon. NJFF har hevdet at Veterinærinstituttet ikke har påvist blyforgiftning hos rovfugl i perioden 1995 – 2003 (12). Faktum er at Veterinærinstituttet ikke har gjennomført systematiske analyser av blybelastning hos rovfugler, men en slik studie er nå under planlegging.

Hagl laget av sink har blitt testet og er ikke godkjent i USA fordi det regnes som toksisk (1). En amerikansk undersøkelse (13) fant høye sinkverdier og patoanatomiske forandringer som var forenlig med sinkforgiftning i vill stokkand og canadagås. Veterinærinstituttets vurdering er at sinkhagl som tas opp som kråsstein sannsynligvis vil kunne gi lokalirritasjon og avmagring. Forgiftningsfaren for åtseletere og predatorer er trolig lavere, siden sinkhaglene vil løse seg opp langsomt, og fordi sink i utgangspunktet har lav toksisitet. Det er først ved ca. 2000 mg/kg totalt fôr gitt over tid at sink er vist å gi forgiftning (14).

Wolfram-hagl implantert under huden på rotter førte til aggressiv kreft (rhabdomyosarcom) hos alle forsøksdyrene, både i lav dose (4 hagl, n=46) og høy dose (20 hagl, n=46) (15). Eldre studier som er gjengitt i rapporten til Gundersen og medarbeidere (2006) har ikke påvist negative effekter av innkapslet hagl av wolfram-vismut-tinn, vismut-tinn, bly eller stål (1). Det er likevel grunn til å nevne at man ikke har tilsvarende grad av erfaringer eller vitenskapelig dokumentasjon av disse metallene eller for sink, som det man har for bly.

Vevsirritasjon
Under obduksjon av vilt på Veterinærinstituttet finnes av og til eldre skuddskader. Ved stålhagl som ligger i vevet er det ved enkelte anledninger påvist korrosjon (rust) på haglet, og betennelsesliknende reaksjoner i omkringliggende vev, mens tilsvarende reaksjoner ikke er påvist rundt blyhagl (Knut Madslien, personlig meddelelse). Veterinærinstituttet har lite erfaring med annen haglammunisjon, og kan derfor ikke si noe om forekomst av vevsreaksjoner etter disse.

Toksisitet for andre dyr
Det må antas at skadeskutt vilt er et lett bytte for predatorer, og at både rovdyr og åtseletere kan få i seg hagl på denne måten. Rovfugler, i motsetning til andre fugler, har en lite utviklet muskelmage (krås) som ikke inneholder stein som finknuser maten.    I hvilken grad rester av blyhagl i byttedyr og åtsler er biotilgjengelig for rovfugler og pattedyr som rev og mår er ikke kjent.  Imidlertid finnes det en rekke eksempler på blyforgiftning hos rovfugler (eksempelvis 16, 17). En tysk undersøkelse konkluderte med at blyfragmenter i åtsler av rifleskutt vilt utgjorde den største blybelastningen hos havørn (18). Den store andelen dyr med hagl som er funnet i enkelte byttedyrarter gir imidlertid grunn til bekymring også for rovdyrene. 

Blyhagl ble først forbudt ved jakt i våtmarker. Svaner, gressender og gjess er særlig utsatt for blyforgiftning ved at hagl i bunnslam og på beitemark tas opp og havner som «kråsstein». Det finnes imidlertid vannfugler også utenom rene våtmarker, og bruk av haglskudd ved grunne fjellvann vil sannsynligvis kunne føre til opptak av hagl hos ender.

Rikosjettfare
Faren for rikosjett øker ved bruk av hard ammunisjon (stål, Hevi-Shot) sammenliknet med mykere materialer (bly, vismut, Tungsten-Matrix) (1). Dette har særlig betydning for jakthunder som løper etter viltet eller av annen grunn befinner seg i nærheten når hagl treffer stein. Rikosjett av hagl er også en fare for jegeren, og ved jakt i terreng med mye stein bør man derfor unngå harde ammunisjonstyper.

Oppsummering
Veterinærinstituttet mener, ut fra foreliggende litteratur, at det er gode alternativer til bly i hagleammunisjon, vurdert ut fra hensynet til dyrevelferd. Viktigste årsak til skadeskyting synes å være at det skytes på for langt hold. Noen av alternativene til blyhagl viser dårligere drepeeffekt enn bly ved lang skuddavstand, og jegere bør derfor unngå å løsne skudd på lange hold.  For å unngå den potensielle helserisikoen knyttet til bly i kjøtt, og generelt ved spredning av bly i naturen, mener Veterinærinstituttet at det er en fordel å unngå bly i all ammunisjon, inkludert blyhagl. Det er imidlertid behov for å skaffe mer kunnskap om langtidseffekter av alternativene.

Kontaktpersoner ved Veterinærinstituttet
Cecilie M. Mejdell
Knut Madslien
Aksel Bernhoft

Referanser:
1. Gundersen H, Rindal BI, Brainerd S. Norges Jeger- og Fiskerforbunds testjegerprosjekt  - en vurdering av drepeevne for ulike hagltyper. Høgskolen i Hedmark, Oppdragsrapport 2006, nr. 1, 61 s.
2. Norges jeger- og fiskerforbunds guide til hagleammunisjon 2008. Et informasjonshefte. http://www.njff.no/portal/pls/portal/docs/1/6262995.PDF (24.09.2014).
3. Trinogga A, Fritch G, Hofer H, Krone O. Are lead-free hunting rifle bullets as effective at killing wildlife as conventional lead bullets? A comparison on wound size and morphology. Science of the total environment 2013; 443: 226-232.
4. Larsen S, Nybakk D. Riflejakt som jaktform på hare (Lepus timidus) og omfanget av skadeskyting med haglegevær på hare (Lepus timidus). Bacheloroppgave i utmarksforvaltning.  Høgskolen i Hedmark 2011, 41 s.
5. Danmarks Miljøundersøgelser. Anskydning af vildt. Konklusjoner på undersøgelser 1997-2005. Faglig rapport 2006, nr. 569. http://www2.dmu.dk/1_viden/2_Publikationer/3_fagrapporter/rapporter/fr569.pdf (24.09.2014)
6. Holmstad P. Hvor ofte skadeskyter vi? Jeger, hund og våpen.  Januar 1999, s 40-44.
7. Andreotti A, Borghesi F. Embedded lead shot in European starlings Sturnus vulgaris: an underestimated hazard for humans and birds of prey.  European journal of wildlife research 2013; 59: 705-712.
8. Stokke S, Arnemo JM, Söderberg A, Kraabøl M. Skadeskyting av rovvilt. Begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering. 2012. NINA-rapport 838, 48 s. ISSN: 1504-3312.
9. Bernhoft A. Alternativer til bly: bedre enn bly, men ikke ufarlige. Villmarksliv 2003, nr. 1, s 42-43.
10. U.S. Fish and Wildlife Service. Nontoxic shot regulations for hunting waterfowl and coots in the U.S. 2013.http://www.fws.gov/migratorybirds/CurrentBirdIssues/nontoxic.htm (24.09.2014).
11. Celbis O, Karakoc Y, Ozdemir B, Tevfik G, Suat C. Investigation of lead mobilization from the buckshot residues to the critical organs. Biological trace element research 2011; 143 (2): 688-694.
doi:   10.1007/s12011-010-8907-7.
12. Norges jeger- og fiskerforbund. Argumentasjonsgrunnlag for gjeninnføring av blyhagl til jakt. 2010. http://www.njff.no/portal/pls/portal/docs/1/47997016.DOC&rct=j&frm=1&q=&esrc=s&sa=U&ei=4282VI2EMobpywPdloGIAQ&ved=0CBMQFjAA&usg=AFQjCNGEFqBTNZZnu7pGKGyPRNLyCTqMiQ (24.09.2014)
13. Sileo L, Beyer WN, Mateo R. Pancreatitis in wild zinc-poisoned waterfowl. Avian Pathology 2004; 32 (6): 655-660.
14. National Research Council (NRC). Mineral tolerance of animals. 2nd rev ed. National Research Council of the National Academies. 2005. The National Academies Press, Washington DC.

15. Kalinich JF, Edmond CA, Dalton TK, Mog SR, Coleman GD, Kordell JE, Miller AC, McClain DE. Embedded weapons-grad tungsten alloy shrapnel rapidly induces metastatic highgrade rhabdomyosarcomas in F344 rats. Environmental health perspectives 2005; 113 (6): 729-734.

16. Miller MJR, Wayland ME, Druz EH, Bortolotti GR. Availability and ingestion of lead shotshell pellets by migrant Bald Eagles in Saskatchewan. Journal of Raptor Research 2000: 34 (3); 167-174.

17. Helander B, Axelsson J, Borg H, Holm K, Bignert A. Ingestion of lead from ammunition and lead concentrations in white-tailed sea eagles (Haliaeetus albicilla) in Sweden. The Science of the total environment  2009; 407(21): 5555-63.

18. Nadjafzadeh M, Hofer H, Krone O. The link between feeding ecology and lead poisoning in white-tailed eagles. Journal of wildlife management 2013; 77 (1): 48-57.