Høsten 2016 ble det satt i gang et stort overvåkingsprogram for skrantesjuke på hjortevilt etter at sjukdommen ble påvist på én villrein fra Nordfjella villrein­område og to elg fra Selbu kommune. I løpet av året ble det undersøkt over 10 000 prøver fra hjortedyr, deriblant over 800 prøver fra villrein og 1500 fra tamrein. Totalt fikk fem dyr påvist sjukdommen i 2016, tre villrein og to elg. Det er undersøkt reinsdyr fra villrein­området og tamreindistrikt som grenser mot Nordfjella, uten at man har kunnet påvise skrantesjuke. Fordi prøveantallet foreløpig er for lavt, kan man ennå ikke si om disse områ­dene er fri eller ei. Det er sannsynlig at vi har med to typer skrantesjuke å gjøre. Den ene ble funnet på villreinen, mens den andre typen ble funnet på elg.

Bekymret for spredning til tamrein

Overvåkingsprogrammet for skrantesjuke skal fortsette i 2017, med større fokus på tam­rein. Tamreindriften i Norge omfatter ca. 211 600 dyr (tall fra 2014 og 2015) og er i all hovedsak en samisk næring, med unntak av tamreinlagene i fjellområder i Sør-Norge med rundt 11 000 dyr.

Næringen er basert på beitebruk, og i Nord-Norge er flytting mellom sommerbeiter ved kysten og vinterbeiter i innlandet vanlig. I løpet av et reindriftsår er det dermed mye kontakt mellom ulike flokker og mange bru­ker felles anlegg til å samle og skille dyr. En eventuell forekomst av skrantesjuke hos tam­rein vil derfor kunne få store konsekvenser for næringen.

Overvåkingsprogrammet for skrantesjuke for i år er under planlegging, og det kan opp­til 15 000 – 20 000 prøver som skal undersø­kes for skrantesjuke ved veterinærinstituttet, derav 5 000 tamrein. Resten utgjøres av hjor­tedyr funnet døde eller syke og dyr felt under jakt.

Vil teste levende dyr

Påvisning av skrantesjuke er i dag basert på en metode der man undersøker hjernevev fra døde dyr. Som et supplement til dette, job­ber Veterinærinstituttet nå med å etablere og utvikle sensitive metoder i Norge som kan teste for skrantesjuke hos levende hjortedyr.

− Vi jobber med to typer tester. Den første metoden er analyse av vevsbiter fra endetar­men til dyra. I endetarmen finnes det lymfa­tisk vev, spesielt hos unge individer, der smit­ testoffet kan påvises, forteller Turid Vikøren, forsker ved Veterinærinstituttet.

− Vi samarbeider med professor Arild Espenes ved NMBU Veterinærhøgskolen, som var ansvarlig for utviklingen av metoden på sau. Takket være velvillig innstilling fra tamreineiere og hjortejegere, har vi fått sam­let inn endetarmer fra tamrein og hjort som vi bruker i disse studiene, forteller hun. Denne metoden kan tenkes brukt på testing av levende tamrein og oppdrettshjort, for eksempel i sammenheng med kartlegging

av skrantesjuke i en flokk. Den kan også bru­kes for testing av viltlevende hjortedyr som bedøves i merkeprosjekter.

Avførings- og miljøprøver

Den andre metoden vil kunne påvise smitte ved å teste avføring fra dyr og kanskje også miljøprøver. Det vil være et stort fremskritt ettersom de diagnostiske metodene som bru­kes i dag bare kan påvise smittestoffet (pri­oner) ved større konsentrasjoner slik som i hjernen.

Metoden, såkalt RT-QuIC, er en ny metode som er mer sensitiv og kan brukes på vev og ekskreter, for eksempel avføring som inne­holder mindre mengder smittestoff.

Prioner kan påvises i avføring tidlig i inkubasjonsfasen, før dyret viser sjukdoms­tegn og før det er mulig å påvise det i hjernen. I tillegg er prøveinnsamling enkelt siden man kan samle inn prøvemateriale i naturen eller fra flokker uten at dyret bindes eller bedøves, forteller prionforsker Sylvie Benestad ved Veterinærinstituttet.

− Denne metoden finnes allerede for vev, og bør justeres for undersøkelse av avføring, forklarer hun og legger til at dette en teknisk krevende metode å utføre, som krever høy kompetanse for å unngå feildiagnoser.

Metodikken er såpass ny at det er ukjent om alle dyr skiller ut smittestoffet i avføring. Ulempen med å undersøke avføring som man samler i miljøet, er at man ikke vet hvilket dyr avføringen er fra. Fordelen er at man kan undersøke om skrantesjuke finnes i miljøet i spesifikke områder. Slik kan en finne områder hvor en bør teste dyr med konvensjonelle tes­ter. Det kan også være aktuelt å bruke testen i forskningssammenheng for undersøkelse av vev, urin eller spytt.

De to metodene Veterinærinstituttet nå jobber med kan foreløpig ikke erstatte meto­dikken som brukes i dag som er basert på hjer­nemateriale fra dyr som er døde.

Skrantesjuke - Chronic wasting disease (CWD)