Tuberkulose – vanligvis skjult i laksefisk

Denne saken er eldre enn to år

En variant av en tuberkulosebakterie som aldri før er påvist i Norge ble funnet i et lakseoppdrett på Vestlandet. Bare unntaksvis viste laksen klassiske tegn på tuberkulose, også når det senere ble gjort smitteforsøk. Forskerne tror tuberkulose hos laksefisk i mange tilfeller blir underdiagnostisert.

I lakseoppdrettsanlegget på Vestlandet ble det i 2007 rapportert forhøyet dødelighet på ca. 21 % av fisken (fisk rundt halvkiloen). Sykdomsbildet var først noe uklart, men etter hvert viste analysene at fisken var rammet av tuberkulose, eller mykobakteriose som det kalles hos fisk. Sykdommen skyldes en variant av mykobakterier vi tidligere ikke har påvist i Norge, - Mycobacterium salmoniphilum. Siden har man testet ut bakterien (isolat fra utbruddet) i et smitteforsøk. Denne varianten er ikke rapportert å kunne gi sykdom hos mennesker.

− Tuberkulose, eller mykobakteriose, er oftere rapportert i varme områder. Derfor er dette spesielt i seg selv, forklarer forsker Mulualem Adam Zerihun ved Veterinærinstituttet. I tillegg er tuberkulose sjelden rapportert i laksefisk.  

− Vanligvis utvikler tuberkuloserammet fisk knuter (granulomer) i indre organer (milt, lever, nyre, bukhule), men ved dette utbruddet fikk bare få fisk slike klassiske sykdomstegn, til tross for vekttap og høy dødelighet, forteller Zerihun.

− Da vi dyrket bakterien, fikk vi en teppeaktig vekst av M. salmoniphilum og nesten renkultur i 37 % av prøvene tatt av døde og syk fisk fra felt. Den isolerte bakterien ble analysert både bakteriologisk og molekylært og identifisert som M. salmoniphilum (fylogenetisk relatert til M. chelonae). Dette er første gang bakterievarianten er isolert og påvist i Norge, påpeker han. 

Granulomer(knutedaqnnelse) i lake

Tydelig knutedannelse (granulomer) i organ i lake (også kalt ferskvannstorskefisk)

Foto: Adam Zerihun

Knutedannelse (granulomer) i organ på laks som følge av tuberkulose er sjelden og ofte ikke så tydelig som hos annen fisk. Begge foto Adam Zerihun

Smitteforsøk
For å studere sykdomsforløpet, ble laks eksperimentelt smittet av isolater av bakterien og deretter studert over en periode på fire måneder. I utgangspunktet er dette en kort periode sett i forhold til at tuberkulose vanligvis er en sykdom som kan bruke lang tid fra bakterien kommer inn i kroppen til sykdom utvikler seg, selv om den også kan ha en akuttfase.

Akkurat som med den naturlig infiserte fisken, utviklet kun et fåtall fisk de klassiske sykdomsforandringene, som knuter i indre organer, mens dødeligheten hos den injiserte laksen bare var på 3 %, til tross for at den bakteriologiske undersøkelsen viste at all injiserte laks var infisert.

− Forskjellen på dødelighet kan kanskje forklares ved at sykdommen artet seg mildt i en kort periode, og at det kan være forskjell på naturlig og eksperimentell infeksjon, bl.a. lever fisken under forskjellige miljøfaktorer, forklarer han.

− For å få et fullstendig bilde av tuberkulose hos laks, er en langvarig eksperimentell studie nødvendig, men dette krever betydelige ressurser.

 

Skjult infeksjon i taperfisk?
Konklusjonen er at det kan være misvisende å bruke knutedannelse som kjennetegn for tuberkulose hos atlantisk laks, og at tuberkulose hos laksefisk i mange tilfeller ikke oppdages.

Fisk som taper kroppsvekt uten at en finner et tydelig sykdomsbilde eller en spesifikk årsak, klassifiseres i oppdrettsnæringen som “taperfisk”. Bak mange diffuse symptomer kan det skjule seg en mykobakterierinfeksjon, der vekttap er et av kjennetegnene. Laksefisk kan slik være et skjulested for bakterien og kanskje skjuler det seg mange tuberkuloserammede/smittede laksefisk i oppdrettsnæringens uoppklarte tapstall. Stress som oppstår når mange individer bor tett sammen, svekker immunforsvaret hos fisken og gir tuberkulosebakteriene mange verter å formere seg i. Dette er som kjent faktorer som fremmer forekomst av mykobakteriose, og vi skulle gjerne ha undersøkt dette nærmere, avslutter han.

Studien ble gjennomført ved Veterinærinstituttet og finansiert av Norges forskningsråd (prosjektnr.188823)

Kontaktperson Veterinærinstituttet:

Mulualem Adam Zerihun

Del artikkel