Standardiserte og validerte metoder for telling og beregning av lakselus i oppdrett
Veterinærinstituttet har tatt utgangspunkt i de endringene norsk lakseoppdrett nå går igjennom på utstyrssiden, med større merder og mer fisk, og de gjeldende forskrifter mht. lakselus­bekjempelse. Disse forholdene gir rammebetingelsene for telling av lus og rapportering av lusetall til Mattilsynet, men har også betydning for når og hvordan undersøkelse av lakselus for resistens mot medisiner gjøres.

Nye oppdrettsanlegg har ofte sirkulære merder med omkrets omkring 160m, og største dybde rundt 40m. I hver av disse står omkring 200 000 fisk. Det finnes lite kunnskap om hvordan lakselus fordeler seg i slike anlegg, og hvordan man bør gå frem for å best beregne gjennomsnittlig antall lus der.

Veterinærinstituttet har derfor valgt å undersøke spesielt hvordan man kan få det beste estimat for gjennomsnittlig antall lakselus på lokaliteter med stormerder. Fordeling av lus er analysert i innsamlede data, og disse er brukt til å simulere uttak av forskjellig størrelse. Vi har slik evaluert eksisterende telleprotokoll (Luseforskriften).

Det beskrives også her hvordan andre uttaksstørrelser vil virke, og det blir presentert en kost-nytteanalyse for undersøkelse av ytterligere økning av utvalgsstørrelse for å bedre nøyaktigheten. 

Veterinærinstituttet vurderer den nåværende telleprotokoll som god til rutinemessig overvåking av lusebestanden i oppdrettsanlegg med mye fisk i store merder. Problemene med denne forskriftens tellinger er knyttet til innrapportering av tall. For å sikre standardisert rapportering bør lusetallene fra enkeltfisk rapporteres til Lusedata og Altinn, der gjennomsnitt og variasjon burde beregnes automatisk.

Videreutvikling av standardiserte og validerte metoder for påvisning av resistens hos lakselus
Lakselusas følsomhet for avlusningsmidler måles av fiskehelsetjenester i et ”bioassay”. Bioassay med lakselus ble utviklet for laboratoriedyrkede lus, mens fiskehelse­laboratoriene tester direkte på innsamlede lus fra oppdrettsanlegg. Fordi disse lusene er av varierende kvalitet og ulike stadier og alder, har det vært nødvendig å videreutvikle testene slik at de blir sikrere for lakselus samlet inn i felt.

Andre grunner til variasjon i resultater er forskjeller i fremgangs­måte og evaluering av respons på laboratoriene. Det var nødvendig å kvalitetssikre metodene hos de labora­toriene som tester i Norge slik at den eksakt samme fremgangsmåten for testing benyttes. Bioassayresultater som ikke er i samsvar med observert behandlingseffekt forekommer.

Det finnes ingen systematiske registreringer av dette, så data er samlet inn for å under­søke størrelsen og hyppigheten av problemet. Videre er grenseverdiene som er satt for å kategorisere lakselus som følsom – nedsatt følsomhet og resistent, vurdert i forhold til målte EC₅₀ verdier og behandlingsresultat ved behandling. 

VESO har for Veterinærinstituttet sammenlignet bioassayresultater med senere effektivitet av avlusning på samme lus, og analysene indikerer at en grenseverdi på 10 ppb for avlusingsmiddelet azametifos kan være noe for høy.

Les rapporten: Veterinærinstituttets rapportserie 9 - 2011: Evaluering av lusetellingsprotokoll og bioassay for nedsatt følsomhet mot lakselusmidler

Kontaktpersoner Veterinærinstituttet

Daniel Jimenez