At målet er nådd, gir optimisme for fremtidig innsats mot andre sykdommer, både hos husdyr, fisk og mennesker. Samtidig må vi være på vakt. Selv om viruset har vært borte i 10 år, må symptomene aldri glemmes. Om det skulle dukke opp fra en ukjent kilde, er tidsfaktoren avgjørende. Oversees et tilfelle, kan sykdommen gjøre enorme skader i en dyrepopulasjon som ikke lenger er vaksinert.

Kvegpesten har fått mye av skylda for Romerrikets sammenbrudd.
Den herjet som en Djengis Khan gjennom kveget i Asia og Europa i flere hundre år. Verdens første veterinærutdanning i Lyon ble startet for å stagge epidemien. Den kom til Afrika i 1899 og utryddet 90 % av kveget på sitt åtte-årige felttog mot Cape Town. Bøndene mistet ikke bare kjøtt, melk og kapital, men også okser til å pløye jorda med, og transport for å komme til markedet. I hungersnøden som fulgte, døde en tredjedel av Etiopias befolkning, og to tredjedeler av folk i Masai-stammen i Tanzania.

Kvegpest er et virus i slekt med meslinger, selv om smitte til mennesker aldri har vært sett. Viruset smitter gjennom spytt og avføring, og ødelegger kuas slimhinner. ”Først gråter kua, så spruter diaréen, så dør den”; slik husker bøndene på Sri Lanka sykdommen. Og den bredte seg som ild i tørt gress. Det er antakelig den mest dødelige dyresykdommen verden har kjent.

Samarbeid på tvers av landegrenser
Arbeidet med å utrydde kvegpest har vært koordinert av Verdens mat- og landbruksorganisasjon (Food and Agriculture organization, FAO), som er en del av FN-systemet, i samarbeid med Verdens dyrehelseorganisasjon (Office International des Epizooties, OIE).

-         Det har vært en utfordrende jobb, der samarbeid på tvers av alle landegrenser har vært helt avgjørende. Mange ulike organisasjoner har bidratt, som i det sørlige Sudan, der epidemien holdt stand helt til det siste: UNICEF-arbeidere opplevde at bøndene krevde at kveget ble vaksinert for at de skulle slippe til for å vaksinere barna deres. Hvis kvegpesten kom, ville kvegflokken dø, og dermed ikke bare barna, men hele familien risikere livet, sier Preben Boysen, førsteamanuensis ved Norges veterinærhøgskole.

En viktig del av grunnlaget for utryddelseskampanjen var fremstillingen av en svært effektiv vaksine tilbake på 50-tallet. I Europa var sykdommen allerede på vei inn i historien som følge av effektiv karantene, nedslakting og overvåkning, men i mindre strukturerte land var det først med vaksinering at sykdommen begynte å komme under kontroll. Dessverre ble vaksinen lett ødelagt utenfor kjøleskap, noe som gjorde jobben vanskelig i tropiske land. I tillegg hjalp det lite at ett land gjorde en god jobb, hvis kveg og ville dyr tok med seg sykdommen over landegrensene.

FAO- OG OIEs med egen strategi for å utrydde kvegpest
På 1990-tallet var imidlertid en varmetolerant vaksine utviklet. I tillegg var det nå tilgjengelig helt nye diagnostiske verktøy, og viktige erfaringer var gjort, ikke minst strategier for å samarbeide effektivt gjennom internasjonale organisasjoner. Etter vellykkede kampanjer i flere asiatiske og afrikanske land, bestemte derfor FAO og OIE seg for å utrydde sykdommen på verdensbasis. Et sekretariat ble opprettet, og landene fikk faglig og økonomisk hjelp til innsatsen. Størsteparten av regningen måtte likevel landene selv stå for, men de fleste steder var motivasjonen høy, på grunn av de store konsekvensene. Ikke minst også det faktum at land med kvegpest ble utestengt fra viktige markeder.

For ytterligere informasjon:
FAO:
http://www.fao.org/about/features/70551/en/

OIE:
http://www-naweb.iaea.org/nafa/aph/stories/2005-rinderpest-history.html

FAO/IAEA i samarbeid:
http://www.oie.int/for-the-media/editorials/detail/article/the-odyssey-of-rinderpest-eradication/

Sykdomsfakta fra Institute of Animal Health, Storbritannia:
http://www.iah.ac.uk/disease/rinderpest1.shtml

Kontaktperson Veterinærinstituttet
Konst. direktør Jorun Jarp