Fiskehelserapporten for 2012 viser at spesielt virussykdommer er en av de største utfordringene for oppdrettsnæringen på landsbasis. Særlig har antall anlegg som fikk påvist pankreassyke (PD) økt, med 137 påvisninger i 2012 mot 89 i 2011. Imidlertid har dødeligheten ved enkeltutbrudd generelt sett, gått ned. Spredningen av den nye varianten av pankreassykevirus (SAV-2) i Midt-Norge var et stort tilbakeslag og førte til flytting av tiltaksgrensen. -Dette øker faren for videre smittespredning nordover, sier Brit Hjeltnes, avdelingsdirektør for fiskehelse ved Veterinærinstituttet.
Men vi har også sett lyspunkter, fortsetter Hjeltnes. -Den alvorlige, meldepliktige virussykdommen infeksiøs lakseanemi (ILA) har de siste årene vært under god kontroll og Infeksiøs pankreasnekrose (IPN) som i mange år har gitt betydelige tap både i klekkerier og hos postsmolt, ser nå ut til å være i tilbakegang. Sannsynligvis er det bedre avlsmateriale og smittehygieniske tiltak i settefiskfasen som har ført til dette, sier hun.
Lus stadig en utfordring
Infeksjon med lakselus er fremdeles en av de største utfordringene for oppdrettsnæringen. -Selv om lakselusa i dag først og fremst er en trussel for villfisken, kan økt resistens gi dårligere behandlingsresultat. Det kan føre til at lakselus igjen blir et stort sykdomsproblem. Vi er derfor helt avhengige av å utvikle gode avlusningsmetoder eller oppdrettsstrategier som reduserer behovet for medikamentell behandling, sier Hjeltnes.
Brit Hjeltnes. Foto Mari M. Press
Hun påpeker at årets oppblomstring av kaldtvannsvibriose viser at det er viktig å opprettholde kompetanse også på sykdomsproblemer som vi i utgangspunktet tror er under full kontroll. Årsakene til oppblomstringen er ikke klarlagt, men må følges opp.
Store problemer med amøbeindusert gjellesykdom (AGD) som har gjort seg gjeldende i Storbritannia gjør at oppdrettsindustrien frykter lignede tilstander i Norge. − Amøben finnes i norske farvann, men det er vanskelig å forutsi om den vil gi tilsvarende problemer for norsk oppdrettsfisk. Oppdrettere, forvaltning og forvaltningsstøtteorganisasjoner gjør likevel lurt i å øke sin beredskap, poengterer hun.
Hjeltnes mener det også er viktig å holde et øye med Russland og russernes ambisjoner om å utvikle sitt fiskeoppdrett. −Kunnskapen om fiskesykdommer og smittehygieniske forhold er begrenset hos russiske oppdrettere. I tillegg er tilsynsmyndigheten på fiskesykdomssiden lite utviklet, sykdomsoversikten begrenset, og det er en manglende kultur for åpenhet og kunnskapsdeling innen oppdrettsnæringen. Nærhet til russiske oppdrettsanlegg og driftsmessige interaksjoner som f.eks. brønnbåter, vil derfor utvilsomt representere en mulig smitterisiko for norsk oppdrett, understreker hun.
Fortsatt mye svinn uten klarlagt årsak
Hjeltnes peker også på at det fortsatt er et uforholdsmessig stort svinn (ca 20%) fra sjøsatt fisk til slakting, men at det er betydelige forskjeller mellom land, regioner og enkeltaktører. Årsaksforholdene er sammensatte og omfatter alt fra infeksjoner til forhold knyttet til transport, oppdrettsrutiner og smoltkvalitet. Grunnlaget for å redusere svinnet i sjøvannsfasen legges allerede i ferskvannsfasen. 20 % svinn er et alt for høyt tall. Land vi liker å sammenligne oss med har svinntall under 10%. Gode enkeltaktører har vist at det er mulig å redusere tallet ned mot 5 %.
Data hentet inn langs hele kysten
For å gi et mest mulig helhetlig bilde av helsesituasjonen i norsk fiskeoppdrett, er denne årlige rapporten basert både på diagnostiske data fra Veterinærinstituttets laboratorier i Harstad, Trondheim, Bergen, Sandnes og Oslo, og informasjon fra fiskehelsetjenester langs hele kysten. Informasjon er også hentet inn fra andre forskningsinstitusjoner og Mattilsynet.
Totalt har Veterinærinstituttet fått inn ca. 2200 saker for oppklaring av sykdomsproblemer på oppdrettsfisk i 2012. I tillegg kommer saker fra programmene for sykdomsovervåking, oppdrag og forskning. De aller fleste sakene er fra laks (1909). Gjennom å kombinere patologi, klinikk og agenspåvisninger prøver vi både å påvise sykdomsagens og sykdomsårsak. I vårt arbeid skiller vi mellom hva fisken dør av og hva den dør med.
Last ned Fiskehelserapporten 2012
Kontaktperson Veterinærinstituttet:
Brit Hjeltnes