Vi ble bedt om å vurdere følgende spørsmål:

• Er soneforskriftene et godt verktøy?
• Forslag til endringer for å gjøre dem bedre?
• Er brakkleggingsområdene store nok til at de har ønsket effekt for villfisken?
• Er områdene optimale med hensyn til strømforhold, smittedynamikk og fjernsmitte innad og mellom brakkleggings- og lusekoordineringsområdene, og er områdene optimale med hensyn til strømforhold, smittedynamikk og fjernsmitte i forhold til produksjonsområder utenfor sonen?
• Har resistenssituasjonen stabilisert seg?
• Har antall behandlinger gått ned?
• Kan en se effekt av soneforskrift på forekomst av PD?

Vår generelle vurdering er at soneforskrifter kan være et godt verktøy for bekjempelse av lus.

Etter første gangs evaluering av soneforskriftene trekker vi frem følgende momenter:

• Instituttene ser klare indikasjoner på at brakklegging av områder gir en reduksjon i antall lus over tid for det bestemte omradet, og at dette igjen kan føre til redusert smittepress på vill laksefisk.
• Områder, som brakkleggingsområde 7 i forskriftssone Hordaland og Rogaland, synes å være stort nok.
• Antall behandlinger i forskriftssone Hordaland og Rogaland er signifikant redusert.
• Synkronisert produksjon i soner medfører stor biomasseoppbygging og stor produksjon av lus. Dette ser vi gir et for høyt smittepress på vill laksefisk i områder i forskriftssone Hordaland og Rogaland.
• Det må vurderes videre hvordan man får kontroll over stor produksjon av lus som følge av stor biomasse samlet i områder.
• Koordinering av legemiddelbruk, mhp på virkestoff, synes å kunne bli bedre.
• Felles elektroniske registreringer utføres i ulik grad, og det er ikke elektroniske tilgjengelige data for forvaltningsstøtteinstitusjonene fra lokale databaser.

 Er brakkleggingsområdene store nok til at de har ønsket effekt for villfisk?

Brakkleggingsområde 7 i soneforskrift HSF er sannsynligvis stor nok. Infeksjonsnivået på vill sjøørret er betydelig redusert fra 2010 til etter at området var brakklagt i mars 2011. Mesteparten av sjøørreten hadde i 2011 lavere relative lakselusnivå enn det som har negativ effekt på individer, og sannsynligvis også for populasjoner. Laksesmolten fra Etneelva (som er en nasjonal laksefjord) i brakkleggingsområde 7 vandret sannsynligvis ut uten betydelige lakselusinfeksjoner i 2011.

Vårbrakklegging kan være en effektiv måte å holde utvandringsrutene relativt frie for lakselus, så fremt områdene er store nok.

Det er en klar sammenheng mellom biomasse av oppdrettslaks i et område, produksjon av lakseluslarver, geografisk spredning og infeksjonsnivå på vill sjøørret og fisken i vaktburene Havforskningsinstituttet har plassert ut i Hardangerfjorden.

Brakklegging av ett område fører til biomasseøkning i et annet, og dermed høyere infeksjonsnivåer på villfisk i områdene som ikke er brakklagt.

Instituttene kan ikke se noen klare endringer i smittepresset totalt fra 2010 til 2011 i HSF. Hvordan områdetiltaksgrenser virker inn på det totale smittepresset må undersøkes over tid.

Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet har påpekt tre momenter som vi anbefaler å endre:

• I soneforskriftsområdet Hordaland og Rogaland er det forskriftsfestet at virksomhetene skal samarbeide om medikamentbruk. Dersom det menes koordinering av type legemiddelbruk og behandlingstidspunkt, bør dette legges inn under brakkleggingsområdene. Brakkleggingsområdene definerer den synkroniserte produksjonen og herunder bør legemiddelbruk koordineres.
• Bruk av to forskjellige sett av koordineringsområder i soneforskriftsområdet Hordaland og Rogaland (lusekoordineringsområder og brakkleggingsområder) synes ikke hensiktsmessig. Da koordinering av lusebekjempelse bør sees i sammenheng med brakklegging og synkronisert produksjon, ser en ikke helt hensikten med opprettelse av et geografisk forskjellig sett med lusekoordineringsområder.
• I soneforskriftsområdet Nord-Trøndelag og Osen er det ikke forskriftsfestet tid og samkjøring av brakklegging. Etter første gjennomgang av soneforskriftene har det vært utfordrende å se etter hvilket system synkronisert produksjon og brakklegging har vært utført i dette området. Det bør vurderes om bestemmelser rundt brakklegging bør forskriftsfestes.

Ved senere evalueringer av soneforskrifter vil det i tillegg til å se på resultatene, være viktig å beskrive sammenhenger rundt den samlede effekten av brakklegging og andre tiltak mot lakselus i områdene som soneforskriftene gjelder for. Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet mener også at det er behov for tilgang til bedre data, i tillegg til at det er nødvendig å beskrive sammenhenger rundt den samlede effekten av brakklegging og andre tiltak mot lakselus i områdene.

Havforskningsinstiuttets og Veterinærinstiuttets innspill til evalueringen

Evalueringsrapporten

Les mer hos Mattilsynet 

Kontaktperson Veterinærinstituttet 
Randi Grøntvedt