Hvorfor trenger vi en Én helse tilnærming?

Koronapandemien har demonstrert betydningen av én helse. Viruset, SARS-CoV-2, antas å ha oppstått hos dyr og senere blitt overført til mennesker. Menneskers nærhet til ville dyr i forbindelse med fangst, slakting og konsum kan ha tilrettelagt for at viruset hoppet fra dyr til menneske. For at det skulle føre til en pandemi var det avgjørende at viruset kunne infisere mennesker og smitte videre til andre mennesker.

Det er ikke første gang et virus har gjort et vertshopp fra dyr til mennesker og forårsaket en pandemi, og det vil med all sannsynlighet heller ikke bli den siste. Forskning har vist at i løpet av de siste tiårene har frekvensen av slike vertshopp økt sammenlignet med tidligere år. Det antas å ha sammenheng med menneskers påvirkning på økosystemer og miljø, for eksempel gjennom urbanisering, avskoging, arealbruksendringer, utnyttelse av naturressurser og kontakt med ville dyr. Slike endringer kan føre til at dyrepopulasjoner fortrenges, flyttes og fortettes, noe som igjen kan føre til utveksling av og endringer i mikroorganismer. Derfor er det klokt å benytte en én helse-tilnærming i byplanlegging, arealendringer og andre inngrep i naturen for å sikre bærekraftige og friske økosystemer og god helse og velferd for folk og dyr.

Selv om Covid-19-pandemien har bidratt til å sette én helse på agendaen, er det ikke bare pandemier som bør håndteres i én helse-perspektiv. Antibiotikaresistens kalles også «den stille pandemien», og er en langsomt voksende pandemi. I motsetning til andre pandemier er imidlertid ikke dette noe som vil gå over. Verdens Helseorganisasjon har definert antibiotikaresistens som en av topp 10 globale helsetrusler, og er også en trussel for dyrs helse. Antibiotikaresistens spres mellom dyr, mennesker og miljø, og tiltak for å motvirke denne langsomme pandemien må derfor omfatte tiltak på tvers av disse områdene – altså håndteres i et «Én helse»-perspektiv.