Miltbrann

Miltbrann (anthrax) er en perakutt eller akutt infeksjonssykdom som forårsaker alvorlige symptomer hos en rekke dyrearter og hos mennesker.

Miltbrann er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om miltbrann skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Miltbrann (anthrax) forårsakes av den kapseldannende stavbakterien Bacillus anthracis. En viktig egenskap ved bakterien er at den kan danne svært motstandsdyktige sporer som kan overleve i mange tiår i jord. Bakterier som ikke sporulerer vil dø ut i løpet av 2-3 døgn ved temperatur over 14 °C.

Sykdommen smitter ikke direkte fra dyr til dyr, men ved sporer som tas opp via fôr, inhaleres med luft eller tas opp gjennom sår i huden.  

Bakterien formerer seg antagelig kun i dyr eller mennesker, derfor er det i praksis dyrekadaver eller produkter fra infiserte dyr som er kilde til ny smitte. Blottlagte dyregraver med miltbrannkadaver er en vesentlig smittekilde. Ved flom kan sporene spres til beiteområder eller vannkilder og gi opphav til nye infeksjoner. Innhøstet grovfôr forurenset med jord kan inneholde smittestoff. Utilstrekkelig varmebehandlet kjøttbeinmel som har blitt benyttet i kraftfôr har tidligere vært en smittekilde. Blodsugende insekter som enkelte flue-, og myggarter kan også overføre miltbrannsmitte.

Sykdomstegn og diagnostikk

Storfe som er mest mottakelig for miltbrann, viser sterk allmennpåkjenning, og dør ofte plutselig med avsondring av mørkt blod fra naturlige kroppsåpninger. 

Miltbrann hos storfe og sau har en inkubasjonstid på 1-5 døgn, og forløpet varierer fra noen få timer til 3 døgn. Enkelte dyr dør uten å ha vist forutgående symptomer, andre får høy feber, muskelskjelvinger, pustevansker, fall i melkeproduksjon og drektige dyr kan abortere. Slimhinnene blir hyperemiske og det oppstår blodig diaré. Blod i urinen og ødemer i underhuden kan av og til observeres i hals- og brystregionen. Hos døde dyr ses ofte mørkt, tjæreaktig, ikke koagulert blod i fra naturlige kroppsåpninger.

Hos hest har sykdommen et akutt forløp med kolikk, blodig diaré, pustevansker og ødemer i underhuden i brystregionen, under buken, bein, jur eller ytre kjønnsorganer som typiske symptomer.

Gris er mer resistent og sykdommen forløper ofte uten symptomer. Hevelse i svelget som kan spre seg til hals og brystregionen, feber, opphør av matlyst og av og til diaré kan ses hos gris.

Diagnostikk
Obs: Det skal ikke skjæres i dyr med mistanke om miltbrann! Da dannes sporer som kan spres til omkringliggende omgivelser.

Det skal tas blodprøve fra en overfladisk vene i blodprøveglass uten tilsetning. Blodprøveglasset uten tilsetning legges i en transporthylse med skrukork. Prøven pakkes forsvarlig i hht. gjeldende retningslinjer og sendes med "Ekspress over natt” til Veterinærinstituttet i Oslo. Det skal gis beskjed til laboratoriet at prøven kommer. 

Diagnosen stilles på grunnlag av mikroskopi og bakteriologisk dyrkning. Prøvene undersøkes kostnadsfritt. Fra nylig døde dyr (mindre enn et døgn) kan blodutstryk mikroskoperes i felt av personale med erfaring fra slik diagnostikk. Blodutstryk farges med polykrommetylenblått. Ved positivt funn ses typiske stavbakterier med rosa kapsel i mikroskopet.

Miltbrann kan forveksles med andre tilstander hos dyr som gir brå død. Lynnedslag, perakutt miltbrannsemfysem, malignt ødem eller brå død pga blodforgiftning eller andre forgiftninger, kan gi et lignende symptombilde som miltbrann.

Forekomst

Miltbrann forekommer over hele verden. Mens sykdommen stort sett forekommer sporadisk i den vestlige verden, er det jevnlige utbrudd i Afrika, Asia og deler av Mellom- og Sør Amerika. I en del øst-europeiske land meldes det jevnlig om tilfeller som også inkluderer mennesker. Sverige hadde to utbrudd i storfebesetninger i hhv. 2008 og 2011. I begge tilfelle kom smitten fra gamle miltbranngraver. Norge hadde mange tilfeller av miltbrann første halvdel av 1900-tallet. Siste tilfellet på dyr i Norge ble registret i 1993.

Miltbrann kan forekomme hos alle varmblodige dyr, men fugler regnes som resistente. Mest mottakelig er storfe, sau og geit. Ellers er miltbrann i vårt land påvist hos hest, gris, hund, katt, elg, hjort, ilder, mink og rev. 

Tiltak

Miltbrann er en A-sykdom. Håndteringen av miltbrannkasus er fastsatt av landbruksdepartementet i M-27 / 1995 “Retningslinjer om bekjempelse av miltbrann”. 

Dyr

Aktuelle fagområder