Svinedysenteri

Svinedysenteri forårsakes av bakterien Brachyspira hyodysenteriae, og er karakterisert ved grålig, ofte blodtilblandet og slimet avføring, redusert tilvekst og dårlig fôrutnyttelse. Lidelsen forekommer hyppigst hos slaktegriser og kan angå en stor andel av grisene. Infeksjonen er sjelden i norske svinebesetninger.

Smittestoff og smitteveier

Svinedysenteri forårsakes av vanligvis av bakterien Brachyspira hyodysenteriae, men også infeksjon med sterkt beta-hemolytiske B. suanatina og B. hampsonii er påvist som årsak til svinedysenteri i enkelte land (ikke Norge). Disse bakteriene gir ikke infeksjon eller sykdom hos mennesker. Svinedysenteri opptrer hos griser fra avvenning til 4 - 5 måneders alder, hyppigst i slaktegrisperioden. Det er imidlertid diagnostisert dysenteri hos griser ned til 3 ukers alder. B. hyodysenteriae kan overleve et par måneder i fuktige omgivelser ved 0-10 °C, og overlevelsen er lengst i grisemøkk. Bakterien går raskt til grunne ved fullstendig uttørring og temperaturer over 20 °C. Den spres ved direkte kontakt mellom griser og ved kontakt til gjenstander (støvler, klær, redskaper, biler) som er forurenset med infisert avføring. Rotter, mus, hunder og katter kan huse bakterien i opptil to måneder og derved fungere både som smittereservoar, for eksempel i en sanert besetning, og som smittespreder mellom besetninger. I tillegg er vade- og andefugler angitt som et reservoar av potensiell betydning.

Sykdomstegn og diagnostikk

I nysmitta besetninger går det vanligvis rundt 1-2 uker fra smitten introduseres til grisene begynner å vise tegn på sykdom. Ved akutte utbrudd ses tynn, grålig “sementfarget” og etter hvert blodtilblandet, slimet avføring, avmagring, dehydrering og i alvorlige tilfeller dødsfall. Symptomene spres gjerne gradvis over besetningen i løpet av noen dager. I kronisk infiserte besetninger kan symptomene være moderate og uspesifikke i form av periodevis løs avføring, utrivelighet, dårlig tilvekst og redusert fôrutnytting. I slike besetninger kan det være bare noen få griser med symptomer, og det kan være svært vanskelig å påvise smitten i kronisk infiserte besetninger med kun smågrisproduksjon.

1) I besetninger hvor det klinisk foreligger mistanke om svinedysenteri

Det bør tas svaberprøver (bruk svabre med kullmedium) fra endetarmen (alternativt fra helt fersk avføring) på 10 ubehandlede griser med diaré. Prøvene undersøkes med henblikk på forekomst av Brachyspira spp. alternativt kan prøvene pooles 5 og 5 på laboratoriet og undersøkes kun med henblikk på B. hyodysenteriae.

Kommentarer:

Hvis grisene står med akutt diaré på grunn av infeksjon med B. hyodysenteriae forventes det at de skiller ut så store mengder av bakterien at den lar seg påvise ved dyrkning. I utgangspunktet bør det derfor i en slik situasjon være tilstrekkelig å ta prøver fra 10 griser. Det er imidlertid viktig at det brukes tid på å identifisere hvilke griser som har diaré slik at prøvene blir tatt av de riktige grisene. En kan ikke forvente at griser uten diaré skiller ut nok bakterier selv om de går sammen med griser som har diaré. Er undersøkelsen negativ for Brachyspira spp., eller det påvises kun apatogene varianter av Brachyspira, bør det etter en tid tas nye prøver hvis diaréproblemene varer ved.

2) Prøvetaking for kontroll i avlsbesetninger eller besetninger som har solgt griser til eller kjøpt griser fra besetninger hvor det er påvist svinedysenteri

Ved utredning av slike besetninger bør det tas kullsvaberprøver av 60 griser, fortrinnsvis griser fra 25 til 100 kg. Hvis det under prøvetakingen observeres griser med diaré, skal disse inngå i prøvetakingen. I anamnesen til laboratoriet skal det angis at prøvene kun skal undersøkes med henblikk på B. hyodysenteriae i samleprøver fra 5 og 5 griser. Denne type prøvetaking skal alltid avtales med laboratoriet.

Kommentarer:

Ved oppklaring av mulig kilde til dysenterismitte er det kun av interesse å undersøke om selgerbesetningen er smittet med B. hyodysenteriae. Vanligvis er det ikke kliniske symptomer på dysenteri i selgerbesetningene, dvs en undersøker eventuelt subklinisk infiserte griser. Hos slike griser vil utskillelsen av dysenteribakterier være minimal. For å øke sjansen til å påvise smitten skal det derfor undersøkes prøver fra et større antall griser. I en populasjon på 100 griser vil en med 60 prøver ha 99 % sikkerhet for å fange opp minst 1 positiv gris forutsatt at minst 5 % av grisene skiller ut tilstrekkelig med bakterier på tidspunktet for prøvetakingen. Sjansen for å finne en positiv prøve i en infisert besetning øker ved å rette prøvetakingen mot de aldersgruppene som erfaringsmessig er mest utsatt for infeksjonen (fra 25 – 100 kg). Hvis det observeres griser med diaré skal det tas prøver fra disse. Det er vesentlig større sjanse for å påvise B. hyodysenteriae i prøver fra en gris med diaré enn fra en gris med normal avføring.

Rekvirenten må sørge for at det i anamnesen går klart frem hvilke undersøkelser som ønskes. Hvis ikke annet er angitt vil prøvene bli undersøkt som enkeltprøver og med henblikk på alle typer Brachyspira. Det blir vesentlig dyrere enn å undersøke samleprøver kun for B. hyodysenteriae.

Ved obduksjon av griser i en akutt fase av svinedysenteri finner en karakteristiske forandringer i blindtarm og stortarm. Stortarmsspiralen er hyperemisk, ødematøs med fortykket vegg. Slimhinnen er hyperemisk og ødematøs med belegninger av slim og fibrin. Det siste ses best når slimhinnen skylles forsiktig med vann. Innholdet i stortarmen er tynt, grålig eller brunlig på grunn av blodtilblanding. I en del tilfeller ses ferskt blod, slim og fibrin/nekrotiske masser. Slimhinnen under slimet kan være glatt og glinsende, men ofte ses varierende grader av erosjoner og nekrose. I kroniske stadier kan det ses grågule til brunlige fibrinbelegninger og nekrotiske membraner. Tynntarmen er aldri affisert ved infeksjon med B. hyodysenteriae. Hos mange griser med svinedysenteri ses imidlertid økt blodfylde og blødninger i magesekkens kjerteldel.

Aktuelle differensialdiagnoser er spirokjetal diaré (B. pilosicoli) tarmadenomatose (Lawsonia intracellularis), porcint circovirus type 2 og blødende magesår.

Forekomst

Svinedysenteri er listeført som C-sjukdom i Norge. Alle SPF besetninger med avlspurker skal være fri for B. hyodysenteriae basert på laboratorieundersøkelse av avføringsprøver. I tillegg skal alle foredlings- og formeringsbesetningene og besetninger som leverer “Helsegris” være klinisk fri for svinedysenteri. Ved undersøkelse av avføringsprøver fra 2 x 10 griser i hver av 100 tilfeldig utvalgte besetninger (både kombinerte besetninger og rene slaktegrisbesetninger, og uavhengig av om det forelå diaré eller ikke i besetningen) ble B. hyodysenteriae påvist i 13 % av besetningene (7 % av kombinertbesetningene) (Flø og Bergsjø 2000). I 2017, 2018, 2019 og 2020 ble det for hele landet påvist B. hyodysenteriae i prøver fra henholdsvis tre, fem, null og null besetninger. Det indikerer at vi har lite problemer med svinedysenteri, og at infeksjonen er svært sjeldent forekommende i norske svinebesetninger.

Tiltak

Ved akutte sykdomsutbrudd er det vanlig å medisinere med tiamulin i drikkevannet i minst 5 dager. Ved påvist infeksjon med B. hyodysenteriae bør det gjennomføres medisinsk sanering i besetninger med purker og utslakting med påfølgende vask og desinfeksjon i slaktegrisbesetninger. Kontakt lokal rådgivningstjeneste for informasjon om sanering og smittebeskyttelse.

Det er ingen vaksine tilgjengelig mot svinedysenteri.