Psoroptes ovis

Skabbmidden Psoroptes ovis er årsak til saueskabb, en svært smittsom sykdom hos sau med stor økonomisk og velferdsmessig betydning. Midden kan også gi hudsykdom hos storfe, hest, geit, kanin og kameldyr. Den forårsaker ikke sykdom hos mennesker. Saueskabb er utbredt i store deler av verden, men ble utryddet i Norge i 1894.

Påvisning av Psoroptes ovis er en A-sykdom i Norge, og forekomst av eller mistanke om denne midden skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

P. ovis er en hvit, rundt 1 mm lang midd, så vidt synlig for det blotte øye. Den lever på hudoverflaten og ernærer seg med flytende eksudat fra huden. Det legges egg på huden som klekker etter noen dager. Etter 10 - 11 dager er en hel livssyklus, inklusive et larve- og nymfestadium, gjennomført.

Alle stadier er i stand til å overleve opptil 10 dager utenfor verten, men voksne hunnmidd kan overleve opp til 3 uker ved høy fuktighet og lav temperatur. Hunnene lever i 4 - 6 uker på huden og legger i alt ca. 90 egg. P. ovis spres fra dyr til dyr via direkte kontakt, men spredning til nye dyr via et forurensa miljø og rester av infiserte ulldotter forekommer.

Størst betydning har P. ovis for sau, men den påvises også hos geit, storfe, hest, kanin og kamelider. Tidligere ble Psoroptes midd angitt å være flere ulike arter, som ofte ble navngitt etter dyrearten de ble funnet på. Morfologiske og genetiske undersøkelser har imidlertid konkludert med at det dreier seg om én art – P. ovis. Ulike genotyper av P. ovis kan foretrekke ulike vertsdyr (eller grupper av vertsdyr), og ulike stammer kan også ha ulik evne til å forårsake sykdom hos vertsdyret.

Sykdomstegn og diagnostikk

Hos sau kan P. ovis forårsake saueskabb. Saueskabb er en allergisk hudbetennelse som presenterer seg i en akutt eller kronisk form. Tidlig i sykdomsforløpet er det oftest et lite antall midd og små lesjoner å finne. Middene stikker hull på huden for å suge lymfe som lekker ut på hudoverflaten. Dette fører til betennelsesreaksjoner med intens kløe, væskeutsvedning, gule skorper som brer seg, og løsning av ulla. Middene er lite aktive vår, sommer og tidlig høst, mens lesjonene i huden er utbredte vinterstid og kan dekke store deler av kroppen. Den intense kløen kan gå sterkt utover fôropptaket.

I tillegg til hos sau forårsaker P. ovis skabb på kroppen hos storfe og hest samt øreskabb hos hest, sau, geit og kamelider. Øreskabb kjennetegnes ved ørebetennelse, hoderysting og kløe mot innredning.

Diagnostikk
Hudskrap fra et angrepet hudområde er aktuelt materiale for å undersøke for P. ovis. Prøvene undersøkes ved hjelp av ulike teknikker som direkte mikroskopi og oppklaring i 10 % kaliumlut (KOH) med påfølgende flotasjon og mikroskopi. Når man finner midd i prøven identifiseres disse til slekt og art på grunnlag av morfologi og ved hjelp av detaljerte illustrerte diagnostiske kriterier og taksonomiske beskrivelser. Det gjøres også genetiske undersøkelser.

Smittefare mellom ulike dyrearter

Det er lite publisert i litteraturen om P. ovis og artsspesifisitet og enda mindre om mulighetene for overføring mellom kameldyr og sau. Flere forfattere har uttrykt bekymring og mistanke om at kameldyr kan fungere som donorer for P. ovis til småfe og storfe. Anbefalingene til Veterinærinstituttets har av denne grunn vært en «føre-var holdning» i forhold til en mulig overføring av P. ovis til andre husdyrarter. En eventuell overføring til og spredning i sauepopulasjonen er vurdert som alvorlig og kostbar på grunn av sauepopulasjonens størrelse og betydning, og fordi sauenæringen i Norge er avhengig av fellesbeiter og værringer.

Vinteren 2016/2017 ble det gjennomført et podingsforsøk ved Veterinærinstituttet og ved Moredun Research Institute i Skottland som rutinemessig smitter sau med P. ovis eksperimentelt. Resultatene fra podingsforsøkene tyder på at varianten av P. ovis som var blitt isolert fra et lamaøre i Norge og benyttet i podingsforsøket, ikke lett lar seg overføre til sau.

Undersøkelsene så langt gir ikke grunnlag for å konkludere om P. ovis fra kamelider kan overføres til og gi sykdom hos sau, men resultatene tyder på at smittefaren og sykdomspotensialet er mindre enn fryktet.

Genetiske studier av midd fra ulike dyrearter vil kunne gi mer informasjon om det er mulig å skille P. ovis isolert fra forskjellige arter, og om ulike varianter gir ulik grad av kliniske symptomer. Slike undersøkelser er i gang ved Veterinærinstituttet og Moredun Research Institute.

Forekomst

Saueskabb er utbredt i store deler av verden, blant annet i Storbritannia og i flere andre land i Europa.

Den dominerende kjøttferasen i Belgia «Belgian Blue» ser ut til å være spesielt disponert for angrep av P. ovis. Midden påvises i rundt 70 % av besetningene, og det observeres betydelige kliniske og dyrevelferdsmessige problemer.

P. ovis er rapportert å være sjelden forekommende hos alpakka og lama, men er tidligere påvist i Storbritannia, Nord- og Sør-Amerika. Hos lama og alpakka er Psoroptes midd først og fremst assosiert med øreskabb, men mer generaliserte lesjoner og kløe kan også forekomme. P. ovis ble første gang påvist i prøver fra norske kamelider i 2015, og per november 2017 er midden påvist i 15 besetninger med lama eller alpakka. I en av besetningene ble midden også påvist i øret på ei dverggeit.

I de fleste kamelidebesetningene hvor P. ovis er påvist, er det funnet et relativt lite antall midd og bare i prøver fra ett dyr. I enkelte tilfeller er det påvist et høyt antall midd og betydelige kliniske symptomer i øreregionen, og i noen besetninger også flere positive dyr i samme besetning.

Overvåking

Veterinærinstituttet overvåker forekomst av  P. ovis hos kameldyr. Overvåkings- og kontrollprogrammet ble etablert høsten 2016. 

Tiltak

Funn av P. ovis er en A-sjukdom uavhengig av dyreart. Dyr kan behandles, og det finnes flere virkestoffer som kan benyttes. Hvilket virkestoff og hvilken behandlingsform som er best egnet avhenger av dyrearten. Behandlingen må gjentas. Alle affiserte dyr må behandles samtidig, og smittede dyr må holdes borte fra andre mottakelige dyr minst 3 uker etter siste behandling.

Medikamentell behandling og hygienetiltak har også vist seg effektivt for å utrydde P. ovis fra både alpakka- og lamabesetninger. De fleste positive flokkene blir behandlet og restriksjonene opphevet av Mattilsynet etter en tid. Så langt har man ikke observert tilbakefall i noen av besetningene som er blitt behandlet slik de er blitt pålagt av Mattilsynet.

Dyr

Aktuelle fagområder