Saprolegniose

Saprolegniose er en sykdom på fisk i ferskvann som forårsakes av eggsporesopp innen slekten Saprolegnia.

Smittestoff og smitteveier

Arter innen familien Saprolegnia (Saprolegniaceae, Oomycota) er i utgangspunktet regnet for å være saprofytter – nedbrytere av dødt organisk materiale. Enkelte arter har imidlertid utviklet evne til å infisere fisk og rogn. Det er spesielt artene Saprolegnia parasitica og Saprolegnia diclina som assosieres med sykdom på fisk, men andre Saprolegnia-arter isoleres også sporadisk fra syk fisk. Når det gjelder evne til å infisere rogn er det ikke kjent om det er forskjeller mellom artene.

Saprolegnia-arter er vanlig forekommende i de fleste ferskvannskilder og sprer seg ved hjelp av bevegelige sporer, såkalte zoosporer. Klekkerier og settefiskanlegg har dermed potensielt smitte i inntaksvannet. Sporene er relativt hardføre og vanlige vannbehandlingsregimer som UV-filter og ozonering er ikke tilstrekkelig effektive til å eliminere dem.

Videre er det vist at Saprolegnia spp. har evne til å produsere sporer i rør og karsystem i settefiskanlegg uten at noen infeksjon er påvist på fisk eller rogn, trolig ved å danne eller delta i biofilm og benytte sedimentert organisk materiale som substrat. Dette vil kunne gi betydelig økt smittepress.

For at en infeksjon skal utvikles på fisk, er imidlertid eggsporesoppen normalt avhengig av at fiskens immunforsvar er nedsatt, for eksempel på grunn av stress, eller at fisken har skader i slimlag og hud.

På rogn under inkubering er tilstedeværelse av døde egg avgjørende for at saprolegniose skal kunne etableres.

Sykdomstegn og diagnostikk

Saprolegniose har trolig vært kjent i flere hundre år pga det lett gjenkjennelige hvite belegget (mycelet) som dannes på infisert fisk.

Infeksjon på fisk starter oftest på områder som ikke er dekket av skjell, særlig rundt fettfinne, ved finnebasis av andre finner og på hode/gjellelokk. I affiserte områder spres infeksjonen ved hyfevekst i epidermis, dermis og hypodermis og kan i alvorlige tilfeller trenge ned i underliggende muskelvev.

Degenerative forandringer og nekrose i huden reduserer fiskens evne til osmoregulering og kan ved stor utbredelse medføre at fisken dør som følge av dette. Ved infeksjon på gjeller hemmes respirasjonen og fisken dør av ”kvelning”.

Når det gjelder rogn klarer ikke sporene å etablere infeksjon på levende rognkorn. De etablerer seg imidlertid på døde rognkorn og annet dødt materiale. Herfra utvikles hyfer som sprer seg til og penetrerer og dreper omkringliggende levende korn. Infeksjonen sprer seg slik fra egg til egg og sees som et ullent slør som omslutter de berørte eggene.

Diagnostikk
Diagnosen saprolegniose stilles vanligvis i felt på bakgrunn av makroskopisk synlige lesjoner.

Veterinærinstituttet diagnostiserer saprolegniose og artsidentifiserer agens (Saprolegnia spp) ved hjelp av dyrkning og DNA-sekvensering.

Forekomst

I norsk oppdrett av laksefisk har saprolegniose hovedsakelig vært et problem på egg under inkubering, selv om det sees jevnlige utbrudd på yngel og parr, spesielt i etterkant av vaksinering. I andre land som driver utstrakt akvakultur av laksefisk, som Chile, Canada og Skottland, rapporteres det om betydelige økonomiske tap pga saprolegniose. Infeksjoner sees her gjennom hele ferskvannsfasen.

På vill fisk er saprolegniose spesielt blitt lagt merke til på kjønnsmoden fisk i og rundt gytetid, ved spesielle tilfeller av miljøpåvirkninger, ved stress og annen sykdom, f. eks. parasittangrep. I oppdrett sees infeksjoner gjennom ferskvannsfasen, men også på stamfisk som overføres til ferskvann før stryking.

Den første kjente beskrivelse av soppinfeksjon på en vertebrat ble gjort i 1748 av Arderon, som beskrev det som mest sannsynlig var saprolegniose på en mort.

Tiltak

Sykdommen ble inntil år 2000 effektivt forbygget og kontrollert med det organiske fargestoffet malakittgrønt. Malakittgrønt ble deretter forbudt å bruke i akvakultur pga sine kreftfremkallende egenskaper, først i USA og etter hvert i resten av verden. Forbudet mot malakittgrønt har medført at saprolegniose igjen har blitt et problem, da det per i dag ikke finnes alternative behandlingsmidler som er tilnærmelsesvis like effektive.

Formalin er imidlertid det mest kostnadseffektive middelet som per i dag er kjent, og vil i de fleste tilfeller være førstevalg ved bekjempelse av et utbrudd. Bruken av formalin i akvakultur også omdiskutert, og er for tiden oppe til vurdering i EU-systemet. Det kan dermed bli innført begrensninger eller forbud mot bruk av formalin mot parasitter og sopp på fisk i løpet av få år. Det blir dermed ekstra viktig å fokusere på forbyggende tiltak.

Viktige forebyggende tiltak er å unngå å stresse fisken unødig og å behandle den så skånsomt som mulig i situasjoner der håndtering er nødvendig, som ved sortering, flytting og vaksinering. Likeledes er det viktig å holde generelt god hygiene og god vannkvalitet for å unngå oppformering av sporer i anleggets vannsystem. For rogn under inkubering og i klekkeperioden er det viktigste forebyggende tiltaket å fjerne dødrogn og rester av organisk materiale hyppig.