Paratuberkulose

Paratuberkulose (også kalt Johne’s disease)er en kronisk bakteriell tarminfeksjon hos blant annetstorfe, sau, geit, kameldyr samt en rekke ville drøvtyggere.

 

Paratuberkulose er en B-sykdom og forekomst av eller mistanke om paratuberkulose skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Paratuberkulose skyldes infeksjon med bakterien Mycobacterium avium subsp. paratuberculosis (MAP), en liten syrefast stavbakterie. Bakterien forekommer ujevnt fordelt i avføring fra smittede dyr og er vanskelig å dyrke i laboratoriet.

Bakterien er meget motstandsdyktig, den overlever 8-9 måneder i gjødsel og infiserte beiter kan være smittefarlige i ett til to år.

Bakterien overlever også pasteurisering av melk, selv om antallet bakterier reduseres sterkt. Bakterien kan også overleve produksjon av hvitost, med siden den ikke tåler langvarig koking overlever den derfor ikke brunostproduksjon. Bakterien er også funnet i drikkevann.

Smitteoverføring skjer ved inntak av fôr og vann forurenset med avføring som inneholder bakteriene. Melk kan inneholde bakterier, og smitte via infisert melk forekommer. Unge dyr er mest mottagelige for smitte spesielt i første levemåned. Epidemiologiske undersøkelser i Norge tyder på at sykdommen smitter mellom storfe, sau og geit.

Sykdomstegn og diagnostikk

Paratuberkulose er en kronisk snikende sykdom med inkubasjonstid fra ett til ti år. De fleste tilfeller hos storfe opptrer ved 3-5 års alder. Første tegn til sykdom er nedgang i melkeproduksjonen, etter hvert utvikler dyret diaré som ikke lar seg behandle. De har normal matlyst. Etter hvert blir nedgangen i  melkeproduksjonen dramatisk, dyret magrer kraftig av og dør.

Småfe og kameldyr utvikler sjelden diaré, ofte er kronisk avmagring det eneste symptomet. Symptomene ved paratuberkulose ligner mange andre sykdommer, derfor er det nødvendig med laboratorieundersøkelser for å stille diagnosen.

Bakterien er isolert fra pasienter med Crohns sykdom, en kronisk tarmbetennelse hos menneske.

Internasjonale forskergrupper arbeider for å forsøke å avklare en eventuell sammenheng mellom M. avium subsp. paratuberculosis og Crohns sykdom.

Diagnostikk
Produksjon av antistoff, utskillelse av bakterier i avføring og synlige forandringer i tarm og tarmlymfeknuter kommer først etter at dyret har vært smittet i flere år. Imidlertid utvikles cellulær immunitet relativt raskt, og metoder basert på dette (gamma-interferon test) har vært benyttet i tidlige stadier av sykdommen.

Blodprøver kan undersøkes for forekomst av antistoffer mot bakterien. Andre miljømykobakterier som dyrene har vært eksponert for, kan imidlertid føre til falske positive resultat av immunologiske tester.

Ved bakteriologisk undersøkelse tar det minst 8 uker før bakteriene gir synlig vekst, og minst 16 uker før en kan si at det ikke vokser bakterier fra prøven. Bakteriologisk dyrking er derfor en tidkrevende metode, men den gir ikke falske positive resultat. Ulempen er at smittede dyr som oftest ikke skiller ut bakterier før de er blitt minimum 2 år gamle, og at utskillelsen kan variere over tid.

Arvestoff fra bakterien kan påvises med genteknologiske metoder (PCR). Dette en raskere metode for påvisning, som også har noe høyere følsomhet enn dyrking av bakterien.

Forekomst

I Norge er paratuberkulose meget sjelden hos storfe og sau, og har de siste årene blitt kraftig redusert også hos geit. I 2014 ble bakterien første gang påvist hos alpakka. 

MAP kan gi sykdom hos alle tamme og ville drøvtyggere samt kameldyr. Kanin kan utvikle sykdommen under naturlige forhold, og bakterien er påvist hos en rekke andre dyrearter og menneske.

Paratuberkulose forekommer i de fleste land i verden, og i Europa har sykdomsproblemene vært økende de siste tiår. I Danmark regner man med at ca. 50 % av melkebesetningen er infisert, men Sverige, Finland og Norge er tilnærmet fri for sykdommen på storfe.

Infeksjonen har blitt påvist meget sporadisk hos storfe og sau i Norge, men har tidligere vært relativt utbredt hos geit i vestlandsfylkene fra Rogaland til Møre og Romsdal. De senere årene har arbeidet i saneringsprosjektet Friskere geiter bekjempet sykdommen i mange områder og ført til at sykdommen nå er uvanlig også hos geit.

Overvåking

Et Det pågår et nasjonalt overvåkings og kontrollprogram for paratuberkulose i regi av Mattilsynet og Veterinærinstituttet, for å kontrollere utbredelsen av sykdommen.

Gå til overvåkningsprogrammet.

Tiltak

Paratuberkulose er en B-sykdom. Sykdommen er vanskelig å påvise i tidlige stadier, noe som gjør bekjempelsen vanskelig.

Det finnes ingen behandling mot paratuberkulose. Bekjempelsen må derfor basere seg på forebyggende tiltak.

Sykdommen kommer ofte inn i en besetning ved innkjøp av dyr. Det er derfor viktig å identifisere og isolere smittede besetninger.

Det er viktig å hindre smitteoverføring til ungdyrene ved å isolere dem fra mulig smittede dyr rett etter fødselen.

Vaksinering ble tidligere brukt hos geit for å redusere de kliniske problemene med sykdommen, men infeksjonen blir ikke borte ved vaksinering, fordi enkelte individ fortsetter å skille ut bakterier.

Smittesaneringsprosjektet “Friskere Geiter” som pågikk fra 2001 til 2014 sanerte den norske geitepopulasjonen for flere sykdommer, inkludert paratuberkulose. Ved avslutning av prosjektet i 2014, var det bare én geitebesetning igjen i Norge med kjent forekomst av paratuberkulose. Det vil fremdeles ta noen år før restriksjonene for sykdommen kan oppheves i alle besetningene som har sanert.

Dyr

Aktuelle fagområder