Munn- og klauvsjuke

Munn- og klauvsjuke (MKS) er en svært smittsom virussykdom som rammer klauvdyr, særlig drøvtyggere og gris.

MKS er en A-sykdom og forekomst av eller mistanke om MKS skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

MKS forårsakes av et Aftovirus, som er et RNA-virus (picornaviridae).  Viruset inndeles i 7 hovedtyper som igjen deles i mer enn 60 undertyper med ulike antigene egenskaper og ulik evne til å fremkalle sykdom.

Storfe, småfe og svin er mottakelige for MKS-virus. Det samme gjelder de fleste viltlevende klauvdyr som rådyr, dåhjort, hjort, antilope, bøffel med flere.

MKS er svært smittsomt. Den hyppigste smitteveien er ved kontakt mellom infiserte og mottakelige dyr. Produkter som melk, ulike slakteprodukter (gjelder ikke rent kjøtt som har gjennomgått naturlig pH-senkning) og sæd fra viremiske dyr inneholder MKS-virus. Også redskaper, kjøretøyer og mennesker/klær som har vært i kontakt med infiserte dyr eller produkter kan bringe med seg overføre smitte til mottakelige dyr i nye besetninger eller områder. Tankbilen som henter melk utgjør en særlig smittefare ved at det lett kan oppstår aerosoler med virusholdig melk i forbindelse med tapping.

Luftbåren smitte med MKS-virus over store avstander (inntil 250 km) har blitt dokumentert ved flere utbrudd i Nord-Europa. Luftbåren smitte med MKS-virus skjer oftest i forbindelse med sykdomsutbrudd i store svinebesetninger hvor grisene skiller ut store mengder virus.

Det er svært varierende opplysninger om hvor lenge MKS-viruset holder seg ”levende” utenfor dyrene. I fuktige og kjølige omgivelser kan det holde seg aktivt i flere måneder. Viruset inaktiveres raskt når pH kommer under 6 eller over 11, ved temperaturer over 70 °C samt ved uttørring og i sollys.

Sykdomstegn og diagnostikk

Munn-og klauvsjuke karakteriseres ved feber, nedsatt allmenntilstand, øket spyttsekresjon samt utvikling av væskefylte blærer og sår i munnen, på mulen/trynet, i huden over klauvene og på jur og spener. Sykdommen rammer et stort antall dyr, men dødeligheten er vanligvis lav.

  • Storfe

    Hos storfe går det vanligvis 2-8 dager fra et dyr smittes til en ser de første sykdomstegnene. Innledningsvis registreres det fall i melkeproduksjonen, feber og påvirket allmenntilstand med redusert matlyst. Etter hvert utvikles det blærer (1-2 cm i diameter) i munnslimhinnen, spesielt på tungen, ganen og innsiden av kinnene og på beina. Blærene har tynne vegger, inneholder strågul væske og brister i løpet av 24 timer. De etterlater ømme sår og det ses sterk spyttsekresjon. Dyrene blir ømme i beina, halter og vil helst ligge. I ukompliserte tilfeller heles lidelsen i løpet av 2-3 uker.

    Hos en del dyr vil det oppstå alvorlige komplikasjoner i form av bakterielle infeksjoner i lunger, jur og klauver. Hos unge kalver kan dødeligheten være høy på grunn av betennelse i hjertemuskulaturen.

  • Småfe

    Hos småfe er symptomene ofte mindre tydelige og infeksjonen kan forløpe uten symptomer, dermed kan sykdommen lett overses. Blærer i munnen opptrer oftest i ganen. For øvrig er betennelse i klauvene og halthet de mest fremtredende symptomene hos småfe.

  • Gris

    Hos gris er halthet på grunn av betennelse i klauvranda, også på biklauvene, med blæredannelse og sår de hyppigste kliniske forandringene. Små blærer på jur og tryneskive forekommer.

  • Mennesker

    MKS kan i sjeldne tilfelle smitte mennesker, men sykdommen gir ganske milde symptomer hos mennesker og den regnes ikke som en zoonotisk sykdom. 

 
Diagnostikk
MKS-diagnose stilles ved påvisning av MKS-virus i prøvemateriale fra blærevegg eller blæreinnhold fra akutt syke dyr. En foreløpig positiv diagnose vil kunne stilles i løpet av en til to timer etter at prøvematerialet ankommer laboratoriet. Sikker positiv eller negativ diagnose kan foreligge i løpet av en til to dager.

Differensialdiagnoser
Det er flere virusinfeksjoner som kan gi lignende blæredannelser som MKS-virus. Hos storfe er det blåtunge, bovin virusdiaré/mucosal disease (BVD/MD) og ondartet katarrfeber som er mest aktuelle. Hos småfe er det munnskurv og fotråte som kan ligne på MKS og hos gris vil det være smittsomt blæreutslett (SVD) og haltheter av ulike årsaker.

Forekomst

MKS forekommer hyppig i flere land i Afrika, Midt Østen, Asia og Sør-Amerika. Nord- og Mellom-Amerika, Australia og New Zealand angis å være fri for MKS.

Bortsett fra Tyrkia regnes Europa som fritt for MKS, men det har vært sporadiske utbrudd av MKS i Europa også i nyere tid. Storbritannia hadde et omfattende utbrudd i 2001 der smitten spredte seg til Irland, Frankrike og Holland. I 2007 hadde England et mindre utbrudd som skyldtes virusutslipp i avløpsvann fra et laboratorium. Danmark hadde sitt siste utbrudd av MKS i 1982, mens tilsvarende for Sverige og Norge var hhv 1966 og 1952.

Tiltak

MKS er en A-sykdom. Ved mistanke om MKS blir besetningen satt under strengt offentlig tilsyn og det blir tatt ut prøver for laboratorieundersøkelser. Inntil resultatet av disse undersøkelsene foreligger blir også besetninger som har hatt kontakt med den aktuelle besetningen satt under offentlig tilsyn.

Ved påvist MKS vil besetningen vanligvis slaktes og destrueres og det vil settes i verk omfattende offentlig tilsyn i besetninger innenfor en 3 km bred risikosone rundt utbruddet.

Utenfor risikosonen vil det bli opprettet en 7 km bred observasjonssone der det bl. a. ikke er tillatt å flytte dyr og mottakelige dyrehold vil få jevnlig besøk av offentlig veterinær.

Det finnes vaksiner mot munn- og klauvsjuke. Vaksinerte dyr blir beskyttet mot kliniske symptomer, men kan fortsatt ha virus i kroppen. Utskillelsen av virus fra vaksinerte dyr er imidlertid betydelig redusert i forhold til uvaksinerte. Mattilsynet kan vedta å innføre midlertidig og begrenset vaksinering mot munn- og klauvsjuke. Vaksinasjon er et av flere mulige bekjempelsestiltak og vil bli vurdert avhengig av utbruddssituasjonen. 

Dyr

Aktuelle fagområder