Kverke

Kverke er en akutt og smittsom bakterieinfeksjon i luftveiene hos dyr av hesteslekten. Sykdommen smitter ved direkte kontakt mellom hester og kan overføres via utstyr og mennesker. 

Kverke er en B-sykdom og forekomst av eller mistanke om kverke skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet. 

Smittestoff og smitteveier

Kverke (også kalt kversill eller kvarsott, på engelsk strangles)  forårsakes av bakterien Streptococcus equi subsp. equi.

Vanligste smittevei er dråpesmitte, der smittebæreren skiller ut smittestoffet gjennom utåndingslufta, og det friske dyret innånder smittestoffet, som slår seg ned i neseslimhinnen eller svelget.

Smitte kan også skje indirekte ved at bakterien blir avsatt i krybber, drikkekar, bøtter, fôr, beite, vann, på utstyr eller annet som det friske dyret får i munnen. Insekter og mennesker kan også overføre bakteriene fra hest til hest.

Kverkesyke hester sprer smitten i minst seks uker etter infeksjon. I sjeldne tilfelle vil dyr som har gjennomgått sykdommen og tilsynelatende er friske, kunne spre smitten i månedsvis. Bakterien kan dessuten overleve 6-8 uker i stallmiljøet.

Alle hester kan rammes, men i områder hvor sykdommen er vanlig, vil eldre hester ha opparbeidet en viss motstandskraft etter gjennomgått infeksjon. Denne motstandskraften er likevel ikke større enn at dyret etter et halvt års tid kan smittes og få kverke på nytt hvis smittepresset ikke fjernes fra omgivelsene.

Sykdomstegn og diagnostikk

I et typisk forløp går det fire til åtte døgn fra smitte til de første symptomene brått melder seg med snørring, feber og opphørt etelyst. Snørret er først slimet, men endres raskt til et mer tyktflytende og uklart puss. Hoste er vanlig.

Feberen svinner etter to til tre døgn, men vender tilbake i takt med økende hevelse og voksende verkebyller i lymfeknutene. Særlig angripes kjevegreinslymfeknutene (Lnn. mandibulares) som ligger mellom bakre del av underkjevene. Ikke sjelden er også ørelymfeknuten (Lnn. parotis) nedenfor ørets feste og svelglymfeknutene bak svelget (Lnn. retropharyngeales) inndratt.

Svelging av fôr og vann blir vanskelig på grunn av smerte og hevelse. Hevelsene kan også forsnevre luftveiene slik at åndedrettet anstrenges. Dette er opphavet til sykdommens navn.

Fra ti til tolv døgn ute i forløpet sprekker verkebyllene og tømmer seg gjennom huden. Hevelsen og smerten avtar, og dyret begynner snart å ete. Hele forløpet tar vanligvis to til tre uker.

Det forekommer også infeksjoner med et mildt forløp, for eksempel bare snørring.

I mer omfattende tilfeller kan flere av hodets lymfeknuter være angrepet, byller kan utvikles i huden over hele dyret, men særlig nedover halsen og beina. Samtidig ser en svære hevelser på grunn av hemmet lymfedrenasje.

Infeksjonen kan bli langvarig hvis smittestoffet slår seg ned i luftsekkene. Luftsekkene er utposinger av svelgslimhinna som finnes hos dyr av hesteslekten. Ved infeksjon her fanges pusset opp uten muligheter for avløp. Betennelsen blir liggende å ulme og tilstanden varer ved. Den tilsynelatende friske hesten sprer smitte i lange tider, måneder og år.

Hos noen hester sprer infeksjonen seg til andre organer, og verkebyller vil da kunne dannes hvor som helst i organismen. Symptomene i disse tilfellene varierer mye da de avhenger av spredningsgraden og hvilke organer som er inndratt. Slike tilfeller kan ende i død.

Brannfeber er en annen alvorlig komplikasjon. Det er en følgesykdom som opptrer de første ukene etter overstått infeksjon, og den skyldes en allergisk reaksjon mot streptokokker hos enkelte hester. Andre seinskader er hjertemuskelbetennelse, muskelbetennelse, blodmangel og strupepiping på grunn av nerveskader i strupehodet.

Hester med senskader vil ha nedsatt bruksverdi.

Diagnostikk
Kverkediagnosen stilles på grunnlag av sykdomsbildet og bekreftes med påvisning av bakterien ved å dyrke prøver av puss fra nese eller verkebyller. Uten tilgjengelig puss tas prøvene helst fra veggen av nesesvelget (nasopharynx) gjennom nesegangen (meatus ventralis).

Forekomst

Kverke finnes over hele verden, men har blitt mindre vanlig på grunn av bedre medisinsk behandling og bekjempelsestiltak. I Norge påvises kverke med flere tilfeller årlig, hyppigst i vinterhalvåret og i kaldt og fuktig vær.

Tiltak

Kverke er en B-sykdom og Mattilsynet står for bekjempelsen. Når syke dyr har fått behandling, vil bekjempelsestiltakene bestå i isolering av syke og smitteførende dyr, påvisning av smittekilder, reingjøring, desinfeksjon og karantene.

Kverkebakterien er følsom for penicillin og de fleste hester svarer godt på behandling. Utsiktene til full helbredelse er vanligvis gode.

Krav om helseattester og generell aktsomhet i forbindelse med flytting av hester, fellesbeiter mv. er et viktig forebyggende tiltak.

Dyr

Aktuelle fagområder