Kronisk gjellebetennelse hos laks

Kronisk gjellebetennelse er en viktig årsak til tap for norsk oppdrettsnæring og et alvorlig velferdsproblem. Tilstanden opptrer oftest om høsten hos fisk som er sjøsatt om våren.

Flere mikroorganismer er påvist i gjeller med kroniske sykdomsforandringer, men det er uklart hvilken rolle disse spiller.

{{GALLERY}} 

Smittestoff og smitteveier

Kronisk gjellebetennelse (tidligere kalt proliferativ gjellebetennelse) er mest sannsynlig forårsaket av flere ulike faktorer. Tilstanden kan sammenlignes med lungebetennelse hos pattedyr, hvor den utløsende årsaken kan være et virus, men hvor sekundære bakterielle infeksjoner kompliserer bildet. Hos laks med kronisk gjellesykdom, ser man ofte karakteristiske mikroskopiske cyster i gjelleepitelet (epiteliocyster).

Ca. Branchiomonas cysticola’ har vært identifisert som den dominerende årsak til gjellecyster (epiteliocyster) i norsk og irsk oppdrettslaks. Listen med bakterietyper som kan forårsake slike epiteliocyster har ved nyere forskning blitt stadig lengre. Fra før vet vi at ‘Ca. Piscichlamydia salmonis’ kan involveres, og en ny Chlamydia - ’Ca. Syngnamydia salmonis’ er nylig identifisert.

Mikrosporidien Desmozoon lepeophtherii (Paranucleospora theridion), var først kjent fra lakselus, men ble senere påvist i oppdrettslaks i forbindelse med den såkalte “Haustsjuka”. De ulike stadiene til denne organismen er svært små, og kan derfor tidligere ha blitt oversett i histologiske snitt.

Både ’Ca. B. cysticola’ og mikrosporidien er svært vanlig forekommende i laksegjeller, selv hos tilsynelatende frisk fisk fra anlegg uten sykdomsutbrudd. Imidlertid er mengden av begge mikroorganismene betydelig høyere i fisk med alvorlig kronisk gjellebetennelse. Fortsatt gjenstår mye arbeid med å forstå betydningen av de tre ovenfor nevnte agens i utviklingen av kronisk gjellebetennelse. Ingen av dem har blitt tilstrekkelig genetisk karakterisert eller dyrket, noe som vanskeliggjør smitteforsøk som kan avsløre deres rolle.

Atlantic salmon paramyxovirus (ASPV) har derimot blitt isolert og dyrket, men kunne ikke alene gi patologi eller gjenskape kronisk gjellebetennelse i smitteforsøk. Det kan ikke utelukkes at viruset bidrar til gjellesykdom, men dette er i så fall sjelden.

Salmonid gill poxvirus (SGPV) angriper gjellene og kan forårsake høy dødelighet i ferskvannsfasen. Viruset er også påvist hos laks i sjøvannsfasen. Betydningen av viruset her er fortsatt uklar.

Ektoparasitter (ciliater, flagellater) kan trolig bidra til å forverre enkelte tilfeller av kronisk gjellebetennelse, men de synes ikke å spille en vesentlig rolle. Man kan ikke utelukke at skader forårsaket av ikke-infeksiøse agens, som f.eks. maneter og alger, samt uheldige miljøfaktorer kan være nødvendig for utvikling av kronisk gjellebetennelse ved å bane vei for opportunistiske agens.

Sykdomstegn og diagnostikk

Problemet med kronisk gjellebetennelse manifesterer seg gjerne i sen fase og i forbindelse med stressende situasjoner, f.eks. ved avlusing eller transport. 

Fisk med kronisk gjellebetennelse har nedsatt appetitt og sturer, og det kan være økende dødelighet i enkelte merder. Vanligvis sprer sykdommen seg raskt til samtlige merder på anlegget.

Ved innledende undersøkelse av død fisk ser man at fisken er under middels hold og at gjellene ikke lenger har sin mørkerøde, friske farge, men har blitt lysere, ofte flekkvis og slimete (Figur under til venstre).

Kronisk gjellebetennelse er dominert av betennelse (inflammasjon) og en unormal økning i antall respiratoriske epitelceller (proliferasjon). Proliferasjonen fører til sammenvoksinger (Figur under til høyre) som gjør at overflatearealet reduseres og gassutvekslingen blir langt mindre effektiv. Dermed håndterer fisken dårligere stressende situasjoner som avlusning, trenging og sortering.

Kronisk gjellebetennelse_foto_Foto Trygve Poppe-Elena Tönshoff.jpg
Mikroskopibilde av epiteliocyster på tuppen av en gjellelamell (til venstre). Spesifikk ‘in situ’-visualisering av ‘Ca. Branchiomonas cysticola- cyster (til høyre) Foto: Trygve Poppe/Elena Tönshoff

Tilfeller med ekstrem dødelighet i forbindelse med avlusning av fisk har vist seg å være forårsaket av kronisk gjellebetennelse. Affisert fisk er sårbar for lave oksygennivåer, og kan dø ved kvelning. Den er samtidig svekket og har redusert motstand mot annen sykdom.

Gjellebetennelse påvises ofte i en kronisk fase, fordi sykdommen først kommer til syne når gjelleforandringene er blitt så omfattende at fisken får alvorlige pusteproblemer. I tilfeller hvor annen gjellesykdom opptrer samtidig (Amøbegjellesykdom (AGD)) kan dødeligheten bli svært høy (80 %).

Diagnostikk
Histologisk undersøkelse av gjeller gjøres rutinemessig som en del av sykdomsoppklaringen av alle saker som kommer inn til Veterinærinstituttet. Molekylærbiologiske metoder og direkte påvisning av enkelte agens i vev, brukes som verktøy for sikker identifisering av flere av de ovenfor nevnte agens.

Forekomst

Kronisk gjellebetennelse påvises hos laks langs store deler av kysten og er ikke meldepliktig. Det er derfor vanskelig å anslå omfang og økonomisk betydning.

«Utbrudd» finner gjerne sted på sensommeren og høsten hos fisk sjøsatt om våren. Dødeligheten er ofte 10 til 20 %, i tillegg til dårlig tilvekst og velferd hos fisken. Antall tilfeller varierer fra år til år uten at man helt kan forklare årsaken til disse variasjonene.

Tiltak

Vi vet foreløpig for lite om årsakene til at laks utvikler kronisk gjellebetennelse. Det er derfor vanskelig å forebygge og kontrollere sykdommen.

Man bør imidlertid unngå å flytte på, håndtere eller på noen som helst måte stresse fisk med gjellesykdom. Blødning fra gjellene under f.eks. lusetelling kan være verdt nærmere undersøkelse.