Kaldtvannsvibriose

På 1980-tallet var kaldtvannsvibriose, som også gikk under navnet ‘Hitra-sjuke’, det største sykdomsproblemet i norsk lakseoppdrett.

Vaksine mot sykdommen ble introdusert på slutten av 80-tallet. De siste 15 årene har det vært fra ingen til et fåtall tilfeller per år.

Smittestoff og smitteveier

Kaldtvannsvibriose – tidligere kalt «Hitrasjuke» forårsakes av bakterien Vibrio salmonicida (synonym Allivibrio salmonicida). Dette er en fakultativt anaerob Gram negativ stavbakterie som vokser best ved lave temperaturer (15 °C). Det er en rent marin organisme som trenger tilsetning av salt i mediet for å vokse. Det er ikke beskrevet flere serovarianter av bakterien. V. salmonicida kan betegnes som lite virulent, i og med at det må relativt høge infeksjonsdoser til for å gi sykdom, men ulike isolater kan være forskjellige mht. virulens. 

Det naturlige reservoaret for bakterien er ikke kjent, men den er påvist både i vann og sedimenter i nærheten av affiserte anlegg. Når smitten etablerer seg i en laksepopulasjon, antas det at det foregår en oppformering i fisk med påfølgende økende smittepress og utvikling av sjukdom.

Sykdomstegn og diagnostikk

Utbrudd av kaldtvannsvibriose vil i typiske tilfeller ha et subakutt forløp som starter med at appetitten reduseres og svimere viser seg. Daglig dødelighet vil vanligvis være lav innledningsvis, men kan øke gradvis over tid, og samlet dødelighet kan bli svært høy dersom utbruddet får gå ubehandlet. Typiske utvendige sykdomsforandringer er bleike gjeller og punktformige blødninger i huden, særlig under buken og ved finnebasis. I bukhulen er det gjerne blodfarget væske og blødninger i svømmeblære og fettvev. Leveren er lys, fra gråbrun til gul.

Diagnostikk
Et obduksjonsbilde som viser generell blødningstendens og anemi, sammen med den misfargede leveren, vil gi indikasjoner på kaldtvannsvibriose, spesielt når sykdomsutbrudd forekommer ved lave sjøvannstemperaturer. Diagnosen bekreftes ved dyrking av bakterien og/eller ved påvisning av agens i histologiske snitt fra ulike organer (hjerte, milt, nyre, lever) ved bruk av immunhistokjemi.

Differensialdiagnostisk er det mest aktuelt å tenke på andre bakterieinfeksjoner, som klassisk vibriose, men denne infeksjonen opptrer helst ved stigende og relativt høge vanntemperaturer. ILA (infeksiøs lakseanemi) gir også blødninger generelt.

Forekomst

Utbrudd av kaldtvannsvibriose ble første gang beskrevet i Finnmark i 1977. Betydningen økte gradvis til en topp i 1987 med ca. 200 utbrudd (tall basert på prøvemateriale innsendt til Veterinærinstituttet). Vaksiner ble da tatt i bruk, og antallet tilfeller gikk deretter gradvis ned, til det fra slutten av 1990-tallet har vært svært få utbrudd per år.

I 2012 ble så diagnosen kaldtvannsvibriose stilt på 18 oppdrettslokaliteter fra Nord-Trøndelag til Finnmark. Årsaken til denne betydelige økningen kan være knyttet til vaksine og vaksinasjonsstatus, men et større smittepress av ukjent årsak kan også være en del av forklaringen.

I 2013 var antallet utbrudd fortsatt høyt (13 lokaliteter, alle i Nord-Norge). I 2014 var det igjen ingen tilfeller av kaldtvannsvibriose. 

Kaldtvannsvibriose er først og fremst en sykdom hos Atlantisk laks, men regnbueørret og torsk kan også få utbrudd når smittepresset blir stort. Da sykdommen hadde størst betydning, var forekomsten nokså stabil fra år til år i de nordligste fylkene, mens antall utbrudd i Midt-Norge og på Vestlandet kunne variere sterkt.

Sykdommen er også beskrevet fra Færøyene, Skottland og østkysten av Canada og USA. Utbrudd kommer helst ved lave vanntemperaturer, med topp på ettervinter og vår. Når sykdommen er etablert i et anlegg, kan imidlertid dødeligheten fortsette med stigende vanntemperatur, og også komme tilbake etter midlertidig stopp når temperaturen synker igjen på høst og tidlig vinter.

Tiltak

Ved utbrudd av kaldtvannsvibriose kan det behandles med antibiotika. Tidligere ble tetracycliner, trimethoprim/sulfamethoxazol og furazolidon brukt i store mengder, og bakterien utviklet resistens mot disse legemidlene. Oxolinsyre, flumequin og florfenicol er de mest aktuelle antibiotika for behandling av kaldtvannsvibriose nå. 

V. salmonicida er kjent for å lett utvikle resistens, og antibiotika bør derfor brukes med forsiktighet. Når det oppstår utbrudd på fisk som er stor nok til å slaktes, bør nødslakting vurderes. Antibiotiokabehandling ved låge sjøvannstemperaturer gir lange tilbakeholdelsesfrister for slakting.

Fra slutten av 1980-tallet har vaksiner vært benyttet mot kaldtvannsvibriose med god effekt. Først ble dyppvaksiner gitt to ganger med noen ukers intervall benyttet, men da vaksiner mot furunkulose med oljeadjuvans ble tatt i bruk, ble det utviklet polyvalente injeksjonsvaksiner der V. salmonicida inngikk som én komponent. Disse vaksinene blir gitt til settefisken i god tid før de settes i sjøen, og de har gitt nær full kontroll med bakteriesykdommene som inngår. Så godt som all laks som settes i sjøen er vaksinert med slik vaksine, og det er påbudt etter akvakulturdriftsforskriften å vaksinere laks mot kaldtvannsvibriose (og furunkulose og klassisk vibriose).

De få tilfellene av kaldtvannsvibriose som har vært på laks i seinere år, har i de fleste tilfeller vært på slaktemoden fisk, noe som trolig har hatt som årsak at immuniteten har avtatt lang tid etter vaksinasjon. Økningen i antall tilfeller de siste årene har også rammet mindre fisk, noe som understøtter at forhold knyttet til vaksinasjonsstatus har vært medvirkende.