Den lille leverikten - Dicrocoelium dendriticum

Den lille leverikten (Dicrocoelium dendriticum) er vanlig hos storfe, sau og geit i hele landet, og forekommer også hos søramerikanske kamelider som lama og alpakka. Den har begrenset betydning for storfe og småfe, men har vist seg å være mer sykdomsfremkallende for lama og alpakka.

Hos husdyr kan den lille leverikten medføre et visst økonomisk tap ved at infiserte levre kasseres ved slakting. Veterinærinstituttet har de siste årene mottatt mye materiale fra døde kamelider. Resultater fra undersøkelser av dette materialet viser at D. dendriticum er mer sykdomsfremkallende for disse artene enn for andre husdyrarter i Norge.

Smittestoff og smitteveier

Parasitten (Bilde 1) har en indirekte livssyklus og må ha mellomverter for å kunne fullføre utviklingen og opptre som parasitt hos endeverten. Endevertene kan være tamme og ville drøvtyggere, samt kameldyr. Den lille leverikten må ha to mellomverter; skallbærende landsnegler som første mellomvert og en maurslekt som andre mellomvert.

Liten leverikte Dicrocoelium dendriticum på lamalever
Bilde 1. Den lille leverikten har to sugeskåler (vist med piler) og er her avbildet mot en lamalever som den ble funnet i. Foto: Inger Sofie Hamnes, Veterinærinstituttet

De kjønnsmodne iktene i gallegangene hos endeverten legger embryonerte egg som føres ut av gallegangene og tarmen med vertens avføring (Figur 1). Disse eggene er svært resistente og kan overleve opp mot ett år ute i miljøet. De overlever i minst tre måneder ved ÷10 ºC, og i tillegg overvintrer iktelarver i både snegler og maur (mellomvertene). Hos kamelider kan parasitten i tillegg til å oppholde seg i gallegangene, vandre rundt i levervevet (Bilde 2). På grunn av dette utløser de en langt kraftigere reaksjon hos disse dyreartene, enn hos småfe, storfe og rein hvor den lille leverikta oppholder seg i gallegangene.

Figur 1. Inger Sofie Hamnes, Veterinærinstituttet
Et mikroskopbilde av en alpakkalever med en liten verkebyll og en Dicrocoelium dendriticum leverikte.
Bilde 2. Et mikroskopbilde av en alpakkalever med en liten verkebyll (merket a) og en liten  leverikte, Dicrocoelium dendriticum (merket i). Foto: Veterinærinstituttet

Sykdomstegn og diagnostikk

Hos storfe, småfe og rein følger iktene gallegangene fra tarmen til levra uten å vandre gjennom levervevet. De har derfor svært liten patogen effekt før kjønnsmodning. De voksne iktene i gallegangene er heller ikke særlig sykdomsfremkallende. Ved massiv infeksjon vil de imidlertid føre til fortykkede galleganger og økt bindevevsdannelse i leveren og sannsynligvis også påvirke tilvekst og ullproduksjon negativt.

Hos kamelider vil enkelte larver kunne vandre rundt i levervevet og utløse en kraftig reaksjon. Dette kan gi kliniske tegn som mistrivsel, avmagring og anemi til tross for tilsynelatende brukbar matlyst. Ved massiv infeksjon med D. dendriticum kan alpakka og lama dø. Årsaken til det langt mer alvorlige forløpet man kan se hos søramerikanske kamelider, skyldes sannsynligvis manglende evolusjonær tilpasning til denne leverikten som i liten eller ingen grad forekommer i Sør-Amerika.

Diagnostikk

Egg av den lille leverikten kan påvises ved laboratorieundersøkelse av avføringsprøver fra voksne dyr. Utskilling av egg er ikke kontinuerlig på grunn av ujevn tømming av galleblæra. Selv om det ikke påvises egg ved én undersøkelse kan en derfor ikke være sikker på at dyret ikke har den lille leverikten. Hos lama og alpakka påvises av og til leverskader forårsaket av den lille leverikten ved obduksjon. Dyr utvikler liten eller ingen immunitet mot den lille leverikten, og undersøkelser av blodprøver ser ut til å ha liten verdi.

Mikroskopbilde av egg av liten leverikte.
Bilde 3. Et mikroskopbilde som viser egg av Dicrocoelium dendriticum. Foto: Inger Sofie Hamnes, Veterinærinstituttet.

Forekomst

Fordi mellomvertene, skallbærende landsnegler og maur, ikke har gode levebetingelser på dyrket mark skjer smitte hyppigst på utmarksbeiter. Fulldyrking av beiter vil redusere smittepresset fordi livsbetingelsene for mellomvertene blir dårligere, men kulturbeite vil ofte gi større smittepress med bendelorm og rundorm.

Tiltak

Det er i utgangspunktet svært vanskelig å forebygge infeksjon med den lille leverikten hos dyr som går på udyrket beite.

Det er sjelden aktuelt å behandle storfe, småfe og rein mot den lille leverikten fordi behandlingskostnadene pr. dyr ofte blir større enn verdien av en kassert lever og redusert tilvekst.

Ut fra erfaringene Veterinærinstituttet har om skadevirkningene som den lille leverikten kan forårsake hos kamelider, er behandling av dyr over ett aktuelt. Voksne dyr kan ha akkumulert smitte over flere år og på grunn av dette være hardere angrepet enn unge dyr. Behandling av kamelider kan imidlertid være problematisk. Ingen parasittpreparater er registrert i Norge for bruk til lama og alpakka. Det foreligger rapporter om gode resultater etter behandling med praziquantel 50 mg/kg kroppsvekt. I litteraturen er det meldt om problemer med bruk av doseringspistol og nøyaktig vektbestemmelse er nødvendig hvis en vil bruke albendazol.

Kontaktpersoner

Annette Kampen

Annette Kampen

Fagansvarlig for småfe, veterinær
Siv Meling

Siv Meling

Fagansvarlig biosikkerhet og forebyggende helsearbeid hos produksjonsdyr, veterinær
Inger Sofie Hamnes

Inger Sofie Hamnes

Seniorforsker/veterinær

Les siste nytt fra Veterinærinstituttet

Alle nyheter