Ny metode gir bedre sporing av laksepox-smitte

En ny metode gir mulighet for smittesporing av laksepoxviruset. Resultatene har vist at smitteveiene ikke nødvendigvis er slik det ser ut til.

Laksepoxviruset kan gi alvorlig gjellesykdom på laks med opp mot 70 % dødelighet, men kan også være tilstede i laksen uten å gi symptomer. Den såkalte MLVA-metoden gir genotyping av viruset med stor nøyaktighet, og smittesporing uten at man trenger å dyrke viruset.

–Vi har allerede sett at dette er et svært nyttig verktøy for næringen. I prosjektet så vi blant annet at to infiserte anlegg antok at deres felles rognleverandør var kilden, men med sporingsverktøyet så vi imidlertid at settefiskanleggene hadde hver sine husstammer av viruset. Begge kunne iverksette riktige tiltak og rognleverandøren fikk avklart at de ikke var kilden, forteller Brit Tørud som er fagansvarlig for fiskehelse, Havbruk, villfisk og velferd ved Veterinærinstituttet.

Med den nye metoden er det mulig å sammenligne ulike stammer av viruset. Virus fra positive prøver kan sammenlignes med virus som er genotypet fra andre steder eller på samme sted tidligere. Dette kan sannsynliggjøre hvor smitten kommer, eller ikke kommer, fra.

Gjennom prosjektet har forskerne ikke kunnet se at smitte overføres fra foreldrefisk til yngel.

FHF-finansiert prosjekt

Prosjektet hvor forsøkene inngår er finansiert av FHF og har pågått siden 2016. Veterinærinstituttet har ledet prosjektet med Pharmaq Analytiq som partner.

På grunnlag av arbeidet er nå en vitenskapelig artikkel publisert i tidsskriftet Frontiers in Microbiology, med forsker Snorre Gulla som førsteforfatter.

Avdekke smitte og smitteveier

Prosjektets formål var å avdekke smitte og smitteveier. Delprosjektene tok for seg smittesporing i fisk (vill og oppdrettet) og miljøprøver, sanering av anlegg og mulig vertikal overføring.

Fiskegrupper fra fem forskjellige settefiskanlegg ble fulgt fra startfôring og til etter sjøsetting. Det viste seg at det allerede i startfôringa kunne påvises virus i gjellene og at forekomsten kunne gå ned og opp i løpet av ferskvannsfasen.

Metodene ikke følsomme nok for miljøpåvisning

For å slippe å ta livet av mange fisk for å ha kontroll på  smittesituasjonen i anlegget ville vi finne ut av hvor av hvor laksepoxvirus befant seg i miljøet.

–Så langt har vi ikke følsomme nok metoder for påvisning i miljøet. Det er fortsatt i gjellene på laksen det er lettest å påvise viruset. Siden det heller ikke går an å dyrke viruset, har vi vært nødt til å kontrollere vask og desinfeksjon av anlegg som er smittet med viruset ved å følge opp innsett av ny fisk med hyppige prøveuttak og PCR undersøkelser, forteller Tørud.

Påvisning i fisk utenfor anlegget

Vi har undersøkt laksefisk i vannkildene til settefiskanleggene, men vi har ingen påvisninger av laksepoxviruset i gjeller herfra. Det ble derimot påvist laksepoxvirus i vill laks fanget i sjø utenfor ett av settefiskanleggene som var med i prosjektet. For øvrig er funn av viruset tidligere blitt gjort hos returnerende villaks i en rekke norske elver langs hele kysten.

Data fra smitteforsøk og – sporing gir grunnlag for å anta at overføring av laksepoxvirus fra foreldrefisk ikke representerer en vesentlig smittevei. 

Opplysninger fra flere anlegg tilsier at stress i form av bråk og vibrasjoner i forbindelse med byggearbeider kan være en utløsende årsak til laksepoxutbrudd. Svært intensiv drift, som for eksempel høy tetthet, og generell overskridelse av anleggets kapasitet kan også være  viktige faktorer i forbindelse med laksepox.

Brit Tørud

Fagansvar fiskehelse
Mobilnr: +47 90916148
E-post: Brit.Torud@vetinst.no

Snorre Gulla

Senior researcher
Mobilnr: +47 40829338
E-post: snorre.gulla@vetinst.no

Del artikkel