Smittestoff og smitteveier

Parasitten Haemonchus contortus er en rundorm (nematode) som i all hovedsak overvintrer inne i vertsdyrene.  Avføring kan inneholde egg som klekker ute på beitet når temperatur og fuktighet tillater det. Den mest effektive klekking og utvikling skjer ved temperatur 10 - 25°C, når fuktigheten inne i ruken (avføringen) er høy nok. Etter en viss modningstid i avføringen kryper infektive larver ut og over på beitegraset. Ved optimal temperatur og fuktighet kan denne utviklingen går fort, ca. fem døgn.

Ved beiting på infiserte områder kan sau og geit ta opp larver som deretter går inn i slimhinnen i løpemagen. Her vil noen kunne ligge i en slags dvaletilstand (hypobiose) over lengere tid, mens andre kommer tilbake til slimhinneoverflaten og fortsetter sin utvikling til voksne ormer som kan produsere nye egg.  Like før parasitten fullfører utviklingen dannes det en lansettlignende utvekst ved munnpartiet. Ved hjelp av denne kan ormene suge blod fra dyret. Det er estimert at en sau med 5000 blodsugende H. contortus kan miste så mye som 250 ml. blod i løpet av et døgn.  Larver som har gått inn i en dvaletilstand kan fortsette sin utvikling ut på våren (i tiden rundt lamming) og enkelte dyr kan da få akutt haemonchose.

Sykdomstegn og diagnostikk

Dyr som blir akutt syke som følge av denne parasitten kan dø som følge av akutt løpebetennelse (og blodtap). Drar forløpet litt ut kan mange bli blodfattige noe som f.eks. gir utslag i lyse øyeslimhinner, tungpustethet og slapphet. Ved akutte tilfeller kan avføringen se nærmest normal ut, mens den i andre tilfeller blir mørk pga. blødninger i løpen. Dyr kan også utvikle underhudsødemer som kan bli synlige under kjeven, brystkassen eller halsen. Langvarig infestasjon kan føre til vekttap, blodmangel (inkl. mangel på blodproteiner) og generell svekkelse evt. død. Angrepne mordyr kan gå så kraftig ned i melkeytelse at det går ut over lammene/kjeene.

Dersom det blir observert diaré på lam/kje kan det skyldes andre nematoder enn Haemonchus, da det er lite sannsynlig at Haemonchus gir diarésymptomer hos disse. Felles tegn for moderate til kraftige angrep av nematoder er dårlig tilvekst og/eller dårlig hold.

Den store leverikten, Fasciola hepatica, kan gi lignende symptom som H. contortus.

Diagnostikk
Hvis eier er i tvil om flokken, eller deler av den trenger behandling kan avføringsprøver sendes inn for analyse. Der blir antall nematodeegg i 3 gram avføring talt. Dessverre er egg av Haemonchus og mange andre nematoder ganske like og svaret blir oppgitt som antall strongylidetypeegg per gram avføring (EPG). Høy EPG er typisk for en kraftig Haemonchus infestasjon.  Ved undersøkelse av avføringsprøver tatt i løpet av høstmånedene kan man bli lurt av lave eggtall da en del av Haemonchus-larvene vil ligge i dvale. Ved undersøkelse av ferske kadaver (skraping av løpeslimhinne og undersøkelse mot hvit bakgrunn) er røde sytrådlignende 18 – 30 mm ormer lett å se; vurdering av obduksjonsfunn bør derimot foretas av en veterinær.

Differensialdiagnoser

• Den store leverikten, Fasciola hepatica.
• Andre rundormarter.
• Blodmangel av andre årsaker. 

Prøvetaking
Veterinærinstituttet selger parasittpakker (med bruksanvisning) beregnet til avføringsprøver fra fem dyr. Dyr som mistenkes for å ha parasitten ved at de viser dårlig tilvekst eller har lyse slimhinner, bør undersøkes, men noen tilsynelatende friske dyr bør også prøvetas. Ta gjerne prøver fra flere enn fem dyr i store besetninger, ulike aldersgrupper bør også være representert.  Dyrene bør ikke ha vært parasittbehandlet de siste to ukene før prøvetaking.  Grunnundersøkelsen innebærer telling av koksidier (Eimeria) og egg av strongylidetype; funn av de sistnevnte indikerer forekomst av parasitter dyret fikk i seg for tre uker siden eller mer. Som nevnt tidligere kan egg av strongylidetype stamme fra andre nematoder enn Haemonchus da blandingsinfeksjon er vanlig.

Ønsker man å undersøke for mulig resistens avtales behandlingstidspunktet med laboratoriet.

Det er viktig å merke av på innsendelsesskjemaet om tilleggsundersøkelser ønskes (egg av den store leverikten eller lungeormlarver).

Behandling
Til behandling bruker man gjerne anthelmintika (parasittmidler). Tidspunkt for behandling kan være helt avgjørende for å hindre tap av dyr. Hvis voksne dyr har spredt parasitten på beite om våren kan dette beitet ha mange infektive larver på graset tidlig i juli. I lavlandet kan behandling av lam således være aktuell fra slutten av juli og ut året. I  tilknytning til behandlingen bør flokken flyttes til et nytt, «reint» beite. Denne metoden har dog en ulempe; det nye beitet blir infisert med egg fra de av nematodene som overlevde behandlingen og etter hvert kan det bli mange resistente larver på dette beitet. Fjellsending er til stor hjelp fordi der er det vanskeligere forhold for parasitten. Behandling er da ofte ikke nødvendig før ut på høsten en tid etter at lammene er tatt ned fra fjellet. Når sauene blir tatt inn om høsten kan det være aktuelt med behandling, alternativt behandler en sauene om våren (rundt lamming), da mange larver vil våkne fra dvalen og fortsette modningsprosessen.

Immunitet
Enkelte voksne dyr vil utvikle immunitet mot parasitten forutsatt at dyret får i seg en del parasitter.  Men en del voksne dyr vil ikke utvikle immunitet, og disse vil være effektive spredere av parasittegg.  Lam og kje klarer ikke å utvikle immunitet før de er ca. ½ år gamle og voksne, ikke immune dyr vil trenge ca. 7 uker å utvikle immunitet.  Det er kjent at noen saueraser er bedre til å utvikle immunitet enn andre.

Fare for utvikling av resistens
Hyppig og ensidig bruk av parasittmidler, f.eks. på hjemmebeite, kan føre til resistens. Underdosering av middelet må unngås. Et godt råd er å veie noen av de tyngste dyrene i flokken som skal behandles og så justere doseringen etter vekten på det tyngste dyret. Langvarig bruk av samme type parasittmiddel blir også frarådet. Hvis det er mistanke om resistens i besetningen kan Veterinærinstituttet kontaktes for nærmere info og veiledning ang. prøvetaking.

Forekomst

Parasitten er vanligst på lavlandsbeite i Sør-Norge, spesielt i nedbørsrike områder f.eks. på Vestlandet.

Tiltak

Lav dyretetthet, beiterotasjon og god næringstilgang på beite reduserer skadene ved nematodeinfestasjon. Sannsynlighet for opptak av larver økes hvis dyrene tvinges til å beite gras som vokser i nærheten av avføring. Ved sambeiting av storfe/hest og småfe blir parasittbelastningen på hver dyreart noe redusert og kan føre til færre behandlinger med parasittmiddel. En annen effektiv metode er å la storfe eller hest gå på beitet ett år og sau eller geit det neste, da larvene sannsynligvis ikke overlever to år på beitet. Da bør en også forsikre seg om at flokken ikke er sterkt infisert når den blir sluppet inn på beitet. Det er ønskelig at beiteområder som skal brukes om våren, ikke har vært brukt høsten før.  Effekten av fjellsending er allerede beskrevet under avsnittet om behandling.