Kartlegging av skrantesjuke er helt avhengig av jegernes innsats

Etter at skrantesjuke for første gang ble påvist i Norge i 2016 har norske villreinjegere levert hjerne- og lymfeknuteprøver fra mer enn 15.000 villrein. En fersk studie beskriver og evaluerer kartleggingsprogrammet for skrantesjuke hos villrein som denne prøvetakingen er en del av. Kartleggingen har dokumentert skrantesjuke på Hardangervidda, mens forskerne har beregnet sannsynligheten for at skrantesjuke ikke finnes i våre resterende villreinområder. 

- Denne formidable innsatsen fra jegere har både gitt kunnskap om forekomst og ny kunnskap om skrantesjuke, sier Christer M. Rolandsen ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Etablering av overvåkningen

For å få på plass et effektivt kartleggingsprogram, besluttet Mattilsynet og Miljødirektoratet å ta utgangspunkt i eksisterende helse- og bestandsovervåkingsprogram drevet av Veterinærinstituttet og NINA. Alle de fire institusjonene har bidratt og samarbeidet for å stable kartleggingsprogrammet for skrantesjuke på beina i løpet av relativt kort tid, og gjort nødvendige tilpasninger underveis. Innsamlingsrutiner, opplæring av personell, tilpasning av analyser, økt laboratoriekapasitet, tilpasning av digitale verktøy for jegerrapportering, og ikke minst ulike informasjonskanaler måtte utvikles og samkjøres.

Jegernes innsats

Norske jegere har tradisjon for å samle prøver fra felte dyr, og rapportere disse til viltforvaltning og viltforskning.

Jegernes innsats er helt avgjørende for å skaffe prøver av både hjerne og lymfeknuter til kartleggingen av – og forskning på skrantesjuke. På tross av stor oppslutning er det fortsatt mulig å forbedre overvåkningen da det ikke leveres fullstendige prøvesett i alle områder.

I flere store villreinområder mangler det prøver fra 20-30 prosent av de felte dyra, og mange av disse prøvene mangler lymfeknuter. Dette er lite effektivt og betyr at det tar lengre tid enn nødvendig før en kan beregne fravær av skrantesjuke med en viss sikkerhet.

Analyser av innsamlet materiale

Forskerne har utviklet et statistisk verktøy som gjør det mulig å estimere sannsynligheten for fravær av skrantesjuke i et villreinområde. 

- Selv med dagens omfattende jegerinnsamling vil det for de fleste villreinområdene gå mange år før vi kan si med høy sikkerhet at området er fritt for skrantesjuke, sier Hildegunn Viljugrein, som jobber med biostatistikk og epidemiologi på Veterinærinstituttet

Skrantesjuke er en sykdom som utvikler seg langsomt. Det tar lang tid før det blir mange smittede dyr i en bestand, og det er derfor utfordrende å oppdage sykdommen i en tidlig fase.

- På Hardangervidda ble det for eksempel påvist skrantesjuke først etter at det var tatt 3500 negative prøver. Det illustrerer hvor utfordrende det er å påvise lave smitteforekomster, sier Viljugrein.

At det sendes inn lymfeknuter i tillegg til hjerneprøve så ofte som mulig vil bidra til raskere oppdagelse i bestander som eventuelt har en lav forekomst av skrantesjuke, siden smitte hos individet kan påvises på et tidligere stadium i lymfeknuter enn i hjerneprøver.

202302_Villrein_CWD artikkel_grafikk.jpg
Jegerpakken inneholder prøvetakingsutstyr, og ferdig frankert konvolutt. Alle prøver merkes med en unik strekkode for hvert dyr som sikrer at alle prøver fra dyret kan spores, og blant annet sikrer at jegere får svar. Analysesvar foreligger normalt samme dag som prøven ankommer Veterinærinstituttet.

Les artikkelen her: Challenges and opportunities using hunters to monitor chronic wasting disease among wild reindeer in the digital era

Kartleggingsprogrammet for skrantesjuke:

Å kartlegge forekomst og geografisk utbredelse av de ulike typene skrantesjuke er nødvendig som grunnlag for å kunne iverksette gode forvaltningsmessige tiltak for å begrense eller bekjempe denne sykdommen.

Villrein

Det skal tas skrantesjukeprøver fra 1 år og eldre villrein som felles under jakt i alle villreinområder i Norge.

Elg og hjort

Elg og hjort som er 2 år og eldre, og som felles under jakt, skal testes for skrantesjuke i følgende områder:

  • Hardangervidda- og Nordfjellaregionen: Bykle, Rollag, Suldal, Tinn, Ullensvang, Hemsedal, Ål, Hol, Vinje, Voss, Nore og Uvdal, Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Vang, Eidfjord, Ulvik, Aurland, Lærdal, Årdal, Gol og Nesbyen.
  • Selburegionen: Trondheim, Malvik, Selbu, Tydal, Meråker og Stjørdal.

Viltbehandlingsanlegg

Det skal tas skrantesjukeprøver fra alt hjortevilt som er 2 år og eldre og som leveres til et viltbehandlingsanlegg. Dette gjelder alle kommuner i Norge. Hodet på slaktet skal følge med inn til anlegget dersom en kompetent jeger ikke har undersøkt og tatt prøve av slaktet på forhånd.

Fallvilt

Det skal tas skrantesjukeprøver fra alle 1 år og eldre fallvilt i hele Norge.

Samarbeid

Mattilsynet har ansvar for håndtering av sykdom hos ville dyr i Norge. På grunn av skrantesjuke har Mattilsynet et regelverk som gir konsekvenser for jakt og forvaltning av hjortevilt.

Miljødirektoratet har det nasjonale ansvaret for forvaltning av viltet, og tilrettelegger for blant annet kartlegging og forskning. Tilrettelegging for sykdomsbekjempelse skjer i samarbeid med Mattilsynet.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) koordinerer blant annet innsamlingen av skrantesjuke-prøver fra jakta, aldersbestemmer felte dyr, og forsker på sykdommen.

Veterinærinstituttet formidler prøvetakingsutstyr, drifter referanselaboratoriet som analyserer skrantesjukeprøvene, forsker på sykdommen og gir fagråd til forvaltningsmyndighetene.

Kommunen skal sørge for at fallvilt av elg, hjort, villrein og rådyr testes for skrantesjuke.

Hjorteviltportalen samler og publiserer informasjon og nyheter om skrantesjuke. Myndighetene og forskningsinstitusjonene samarbeider om å få ut nyheter og informasjon om skrantesjuke til jegere og andre via Hjorteviltportalen og andre mediekanaler.

Del artikkel