Forskerne mener vi bør overvåke helsa til flere arter enn hjortevilt

20 år med overvåking av helsen til hjortedyr, førte blant annet til oppdagelsen av skrantesjuke (Chronic Wasting Disease – CWD) på et tidlig stadium i Norge. Klimaendringer og økt reiseaktivitet gjør at vi bør overvåke flere arter, mener fagansvarlig for vilthelse Knut Madslien ved Veterinærinstituttet.

Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP) utføres av Veterinærinstituttet på oppdrag for Miljødirektoratet. Nå markeres 20-års-jubileet for prosjektet. HOP og annen vilthelseaktivitet ved instituttet har vist at kunnskap om helsetilstanden ikke bare er viktig for viltet, men også for kontroll med sykdommer som kan smitte fra vilt til husdyr og mennesker.

Oppdaget skrantesjuke

Oppdagelsen av skrantesjuke i Nordfjella er det mest dramatiske i HOPs historie så langt. Veterinærinstituttet hadde analysemetodene og fagkompetansen for å stille diagnosen. Trolig ble smitten oppdaget på et tidlig stadium og tiltaket med å ta ut villreinstammen i Nordfjella sone 1 er allerede gjennomført. Det vil fortsatt ta lang tid før vi kan slå fast om vi faktisk har lyktes med å utrydde skrantesjuke fra Norge, men den tidlige oppdagelsen ha gjort det mulig.

Nå mener forskere ved Veterinærinstituttet at samfunnet er tjent med å overvåke flere viltlevende arter. Økt reiseaktivitet og klimaendringer åpner for at nye smittestoffer kan komme inn i landet.

– Smittestoff hos viltlevende dyr utgjør mulige helsetrusler i den naturen vi er en del av. Eksempelvis kan økt helseovervåkning av hare gi oss et tidlig varsel om harepest (tularemi) finnes i et område. Harepest kan smitte til mennesker og et utbrudd sist høst ga flere syke mennesker og medvirket til ett dødsfall, forteller Knut Madslien, fagansvarlig for vilthelse ved Veterinærinstituttet.

Reservoar for smittestoff

Ville dyr kan fungere som reservoar for smittestoff og systematisk helseovervåkning av vilt kan derfor gi viktig informasjon før det oppstår sykdomsutbrudd hos husdyr og mennesker. I naturen sirkulerer smittestoffer mer eller mindre uhindret, og de skiller dessverre ikke mellom ville dyr, husdyr eller mennesker. Afrikansk svinepest sprer seg i Europa og man er bekymret for at dette smittestoffet kan innføres til Norge med villsvin noe som vil være svært alvorlig for norsk svineproduksjon.

Madslien har følgende eksempler på ville dyr, samt eksempler på aktuelle helsetrusler hos disse artene, som er aktuelle for utvidet helseovervåkning i fremtiden:

  • Rødrev, fjellrev og andre store rovdyr (f. eks skabb og miljøgifter, samt rabies og revens dvergbendelorm på Svalbard)
  • Hare og smågnagere (harepest, musepest)
  • Flaggermus (flaggermusrabies, coronavirus)
  • Villsvin (trikiner, afrikansk svinepest)
  • Villfugl (toksoplasma, salmonella, innvollsparasitter, miljøgifter)

Overvåking av miljøgifter i viltlevende dyrepopulasjoner er også en effektiv måte å måle menneskenes negative påvirkning på miljøet. Forskningsprosjekter ved Veterinærinstituttet har de siste årene funnet høye konsentrasjoner av rottegifter i hubro og ulv, samt tungmetaller som bly i ulike ørner og svaner.

– Med tanke på skadepotensialet for ville dyr, husdyr og mennesker, mener vi systematisert overvåkning er regningssvarende. En ting er å oppdage sykdommene tidlig, men systematisk overvåkning setter oss også bedre i stand til å gi de riktige rådene ved et utbrudd, sier Madslien.

Del artikkel