Valpesjuke

I 2013 ble virussykdommen valpesjuke påvist hos en hund hjemmehørende i Hedmark fylke. Dette var første påvisning siden 1980-tallet. Viruset gir ikke sykdom hos menneske.

Valpesjuke er en B-sykdom og forekomst av eller mistanke om valpesyke skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Valpesjuke er forårsaket av et virus som tilhører familien Paramyxoviridae og slekten Morbillivirus. Virus kan forårsake sykdom hos arter tilhørende hundefamilien (hund, rev, ulv og sjakal), og dessuten mårfamilien (mink, oter, ilder). Huskatt utvikler ikke sykdom etter smitte med dette viruset, men andre kattedyr som for eksempel løver, kan bli alvorlig syke.  

Valpesjukevirus er følsomt for ytre påvirkninger, men kan overleve noen få uker dersom miljøbetingelsene er gunstige. Smitteoverføring mellom hunder skjer oftest direkte etter kontakt med virusholdig materiale fra syke hunder eller med utåndingsluft (dråpesmitte). Indirekte smitteoverføring etter kontakt med gjenstander, klær, hender som er forurenset med virus, kan også forekomme.

Sykdomstegn og diagnostikk

Valpesjuke er som navnet sier, først og fremst en alvorlig sykdom hos valper og unge hunder. Forløpet kan være akutt. Almenntilstanden er påkjent med høy feber, opphørt matlyst og slapphet. Betennelse i øyeslimhinnen, luftveier og magetarmkanal kan føre til «rennende øyne», pustebesvær og diare. Sykdomsforløpet kan også gå over flere uker, og i slike tilfeller kan det utvikles kroniske forandringer i for eksempel hud eller hjerne. Dersom virus spres til hjernen, utvikler enkelte hunder betennelsesforandringer som fører til neurologiske symptomer, blant annet kramper.

Hos voksne, uvaksinerte hunder fører en infeksjon med valpsjukevirus til milde symptomer med forbigående hoste og lett allmennpåkjenning.

Diagnostikk
Hos en syk hund kan det tas prøver fra øye og andre organer med sikte på viruspåvisning. Undersøkelse av blodprøver for antistoffer mot valpesjukevirus vanskeliggjøres av vaksinasjon, siden det ikke er mulig å skille mellom antistoffer produsert etter naturlig infeksjon og vaksinasjon. Parprøver uttatt med 2-3 ukers mellomrom for påvisning av titerstigning, kan gi informasjon om hunden har vært smittet. 

En hund som er død/avlivet med mistanke om valpesjuke, bør obduseres. Organforandringer og undersøkelse for virus med ulike metoder kan gi sikre holdepunkter for å stille en diagnose.

Forekomst

God oppslutning om vaksinasjon gjennom mer enn 60 år har ført til at valpesjuke er en meget sjelden sykdom hos hund i Norge.

I våre naboland er også valpesjuke en meget sjelden sjukdom. Danmark hadde et utbrudd på 1980-tallet og Finland på 1990-tallet, dels på grunn av manglende vaksinedekning.

Valpesjuke er utbredt over hele verden. I land der vaksinasjonsdekningen er mangelfull og land med stor uvaksinert gatehundbestand, er valpesjuke vanlig. Innførsel av hunder fra slike land, kan medføre at virus «blir med på lasset».

I en uvaksinert hundebestand kan valpesjuke spre seg raskt og med alvorlige følger. Dette ble tydelig demonstrert på Grønland. Der spredte valpesjuke seg som en farsott og i enkelte områder døde opp til 80 % av hundene. 

Tiltak

Valpesjuke er en B-sykdom. Valpesjuke kan forebygges effektivt med vaksinasjon. Vaksinerte tisper som er drektige, overfører antistoffer til valpene med colostrum (råmelk). På den måten oppnår valpene beskyttelse de første leveukene (passiv immunitet). Veterinærinstituttet anbefaler derfor at alle hunder blir vaksinert mot valpesjuke for å sikre beskyttelse av hele Norges hundebestanden.

Valper etter vaksinerte tisper anbefales vaksinert ved cirka tre måneders alder for å etablere aktiv immunitet. Valper etter uvaksinerte tisper kan vaksineres ved 8-9 ukers alder og med en ny dose 3-4 uker deretter.

Dersom smittepresset øker i forbindelse med et utbrudd av valpesjuke i et område, vil det i første rekke være viktig å sikre at valpene har tilstrekkelig beskyttelse. Da anbefales et opplegg som for valper etter uvaksinerte tisper.

Aktuelle dyr

Aktuelle fagområder