Raslesjuke

Raslesjuke er en fellesbetegnelse på to sykdommer som skyldes ulike arter av bakterien Clostridium.

Sykdommene (miltbrannsemfysem/malignt ødem) karakteriseres av koldbrann og gassdannelse i muskulatur og underhud som gir karakteristisk rasle-lyd ved berøring av betente hudpartier. 

Smittestoff og smitteveier

Klostridier (Clostridium spp.) er gram-positive, sporedannende stavbakterier som kun vokser anaerobt (uten lufttilgang). Evnen til å danne sporer (overlevelsesform) gjør at bakteriene er meget motstandsdyktige mot ytre miljøpåvirkning og kan overleve i årevis ute i naturen.

De to sykdommene overføres ikke ved smitte fra dyr til dyr.

Det er to ulike former for raslesjuke. Den ene formen, som kalles miltbrannsemfysem, skyldes Cl.chauvoei. Bakterien blir tatt opp i fordøyelsessystemet via fôr forurenset med jord. Sår i slimhinnene fører bakteriene over i blodbanen som transporterer dem til muskulaturen.

Hvordan sykdommen oppstår, er ikke helt forstått, men det antas at bakterier (sporer) som ligger i ro i muskulaturen, kan aktiveres av f. eks en muskelskade som får bakterien til å begynne å formere seg og det utvikles koldbrann med gassdannelse i muskulaturen fortrinnsvis i lårmuskulatur, tunge, svelg, mellomgulv og hjertemuskulatur. Det er i første rekke storfe og sau som rammes, og storfe i alderen 6 måneder til 2 år er mest utsatt. Det er større risiko for sykdommen i den varme årstiden når dyra går på beite.

Den andre formen betegnes malignt ødem som kjennetegnes ved karakteristisk betennelse og gassdannelse i underhuden og forårsakes av en rekke klostridiearter. Hos storfe er det Cl. septicum, Cl. novyi og Cl. perfringens som hyppigst er årsak til denne formen. Malignt ødem er en typisk sårinfeksjon, der dype stikksår i skadet vev gir gode vekstvilkår for klostridier. Sprøytestikk i forbindelse med behandling og vaksinasjon kan forårsake sykdommen. Ureint dyrehold øker sannsynligheten for sårinfeksjoner. Vanligvis opptrer sykdommen sporadisk ved at kun ett dyr i flokken blir sykt, men besetningsutbrudd kan forekomme. Alle husdyrarter i alle aldere er mottakelig for sykdommen.

Sykdomstegn og diagnostikk

Ved miltbrannsemfysem ses ofte plutselige dødsfall uten forutgående sykdom. Typiske symptomer er uttalt halthet med tydelig hevelse i lårmuskulaturen eller eventuelt i andre muskelgrupper.

Hevelsen er varm og smertefull på et tidlig stadium, men blir etter hvert kald og følelsesløs. Huden i hevelsesområdet blir misfarget og pergamentaktig. Dyra slutter å ete, de viser en tydelig påkjent allmenntilstand, vanligvis med feber og høy puls. I en del tilfelle kan tunga eller hjertemuskulaturen være angrepet. Dyra dør i løpet av 1/2 til 1 1/2 døgn etter at symptomene oppstod. Nær 100 % av de syke dyra dør av sykdommen. 

Ved malignt ødem oppstår det tydelig hevelse i området rundt det infiserte såret 1 til 2 døgn etter infeksjon. Hevelsen kan bre seg ut i underhuden til større deler av kroppen. Hevelsen kan inneholde gass som gir en spesiell lyd ved berøring. Dyra er tydelig påkjente med høy feber og opphørt etelyst. Muskelskjelvinger og halthet er ofte til stede. Dyra dør i løpet av ett til to døgn etter observasjon av de første symptomene.

Giftproduksjon fra klostridiene fører til stor vevsskade og koldbrann i betente områder og det er giftproduksjonen som forårsaker plutselige dødsfall.

Ofte kan symptomer og sykdomsforløp for de to sykdommene være svært like, slik at det er påvist årsaksagens som avgjør hvilken form det er.

Obduksjonsfunn

  • Ved miltbrannsemfysem er angrepne muskelgrupper mørkerøde til svarte og oppsvulmede, snittflaten virker tørr og kan ha et metallisk skinnende utseende ved ferske snitt og de avgir en harsk lukt. Blodfarget væske som kommer fra muskulaturen vil ofte inneholde gassbobler. I tillegg kan det være varierende grad av forandringer i indre organer.
  • Ved malignt ødem er det vanligvis koldbrann i huden på angrepne områder med tydelig hevelse i underhuden og vev som grenser til de betente områdene. Disse områdene inneholder rikelig med gul-rød væske som kan en tyntflytende til gelatinøs konsistens. Væsken inneholder som regel gassbobler.

Diagnostikk

Diagnosen stilles på bakgrunn av symptomer, obduksjonsfunn og bakteriologisk dyrkning fra infisert muskulatur eller bindevev.

Forekomst

Begge former er utbredt over hele verden. Miltbrannsemfysem er begrenset til visse, lokale geografiske områder, og kan opptre med forholdsvis mange sykdomsutbrudd innen en kort tidsperiode, spesielt i flomutsatte områder.

Jord er smittereservoaret for klostridier.

Tiltak

Klostridieinfeksjoner hos ulike dyr er C-sykdommer (unntatt nekrotiserende enteritt hos svin forårsaket av Cl. perfringens type C, som er en B-sykdom).

Når dyra først har fått symptomer er det som regel for sent med behandling. Store doser med penicillin kan eventuelt forsøkes.

Forebyggende behandling med vaksinering av friske dyr i samme besetning bør starte så fort som mulig. I tillegg kan man gi forebyggende penicillinbehandling. I områder der man vet at miltbrannsemfysem forekommer, bør man vaksinere alle ungdyr i alderen 3 -6 måneder. I tillegg bør alle dyr i besetningen revaksineres årlig før beiteslipp.

Har sykdommen oppstått på beite, bør andre dyr på samme beite flyttes til andre beiteområder. 

Rapporter

ingen?

Forskningsprosjekter

Lenke til relevante forskningsprosjekter til sjukdom/smittestoff
ingen?

Aktuelle fagområder

bakteriologi, patologi