Krepsepest

Krepsepest er en svært smittsom sykdom som forårsakes av eggsporesoppen Aphanomyces astaci.

Krepsepest er dødelig for all ferksvannskreps (som ikke er av Nord-Amerikansk opprinnelse), inkludert vår egen Edelkreps (Astacus astacus). 

Krepsepest er en Liste 3 sykdom og forekomst av eller mistanke om krepsepest skal umiddelbart rapporteres til Mattilsynet.

Smittestoff og smitteveier

Eggsporesoppen Aphanomyces astaci (Saprolegniaceae, Oomycota) lver naturlig som en harmløs parasitt i skallet på nordamerikansk ferskvannskreps inkludert signalkreps (Pacifastacus leniusculus). Disse har utviklet et immunforsvar mot parasitten og kan derfor være symptomløse smittebærere av sykdommen. Europeisk ferskvannskreps har ikke utviklet et slikt immunforsvar og dør av A. astaci infeksjon.

A. astaci er en parasittisk eggsporesopp, og antas å ikke kunne overleve særlig lenge utenfor verten. Den angriper alle arter av ferskvannskreps, og hos arter som ikke er av nordamerikansk opprinnelse gir den akutt sykdom og død.

Smitten sprer seg lett i vassdrag, raskest nedstrøms med vannmassene, men også motstrøms, antakelig med infisert kreps eller med fisk som kan fungere som vektor for sykdommen.

Eggsporesoppen spres ved hjelp av såkalte zoosporer, som dannes i store mengder og som skilles ut fra syk og død kreps. Nordamerikansk kreps, som signalkreps, kan være friske smittebærere som likevel skiller ut zoosporer til vannet. Smitte kan overføres mellom vassdrag ved ulovlig flytting av kreps eller fisk, med vann (tømming av vannbeholdere e.l.) eller med båter og fiske- og fangstredskaper som har vært benyttet i smittet vassdrag.

Sykdommen er ikke kjent for å gi sykdom hos andre dyr eller mennesker.

Sykdomstegn og diagnostikk

Infisert kreps kan vise tegn på unormal adferd før den dør; den kommer gjerne fram i dagslys og viser ikke normale flukt- og forsvarsreaksjoner. Syk kreps er gjerne slapp og har et uregelmessig stolprete ganglag. Avvikende adferd og bevegelsesmønster kan imidlertid ikke brukes som kriterium på krepsepest, da dette er uspesifikke tegn man også kan se i forbindelse med andre sykdommer (infeksjoner).

Lokal hvitfarging av muskulaturen under det tynne bukskjoldet (cuticula) og mellom leddene på beina (peripoder), samt brunaktige fargeforandringer i skallet (melanisering) er også beskrevet.

Diagnostikk
Veterinærinstituttet benytter molekylærdiagnostiske metoder for påvisning av A. astaci direkte i infisert vev i tråd med anbefalinger fra OIE.

Metoden som benyttes, en såkalt realtime PCR-metode, påviser et DNA-sekvensmotiv (arvestoff) som all tilgjengelig kunnskap tilsier er spesifikt for A. astaci. I prinsippet kan det påvises ned til én cellekjerne av A. astaci i en prøve. Molekylære metoder benyttes både for påvisning av krepsepest hos edelkreps og for verifisering av positiv bærerstatus hos signalkreps. Metoden kan benyttes for påvisning av krepsepest fra ferskt, frossent eller fiksert (etanol/formalin) materiale av infisert kreps. Den kan også brukes for å spore smittestoffet direkte i vann.

Diagnose kan i de fleste tilfeller stilles innen to til tre dager etter mottak av kreps hvor det foreligger mistanke om krepsepest. 

Før molekylær diagnostikk for krepsepest var utviklet og validert måtte krepsepestdiagnosen verifiseres ved hjelp av dyrkning av A. astaci. Dyrking mislykkes dessverre i svært mange tilfeller. Dette skyldes oftest at materialet er uegnet for dyrkning, men også at A. astaci er langsomtvoksende, krevende og konkurransesvak i kultur slik at den overvokses lett av andre sopp som også er til stede på syk, døende eller død kreps. Det medførte at de færreste mistenkte utbrudd av krepsepest ble verifisert. Først i 2005 lyktes det Veterinærinstituttet for første gang å dyrke A. astaci i renkultur. Molekylære analyser av historisk materiale har i etterkant bekreftet at det er krepsepest som sto bak alle mistenkte utbrudd i Norge siden 1971.

Forekomst

Krepsepest ble første gang beskrevet i Europa rundt 1860, og sykdommen er påvist i alle europeiske land.

De første utbruddene av krepsepest i Norge slo ut edelkreps (Astacus astacus) i Veksa og Vranselva i perioden 1971-1974. Molekylær analyse av historisk materiale har vist at disse utbruddene ble forårsaket var den første genotypen av A. astaci (genotype A/As) som ankom Europa på 1860-tallet uten en kjent nordamerikansk krepsevert.

De neste utbruddene kom i Glomma og Haldenvassdraget i henholdsvis 1987 og 1989, og  førte til utryddelse av edelkrepsen over store deler av Østlandet. Krepsebestandene ble deretter reetablert ved utsetting. Høsten 2004 ble imidlertid sykdommen på nytt påvist i Glomma ved Kongsvinger, og i juli 2005 i Haldenvassdraget, og begge vassdrag er fremdeles smitteerklært. Alle utbrudd i Norge siden 1987 skyldes genotype B/Ps1, hvor smittekilden er nordamerikansk signalkreps som ble innført til Sverige på 1960 tallet.

Fram til høsten 2006 ble det antatt at Norge sammen med Estland var de eneste landene i Europa hvor smittebærende signalkreps ikke var satt ut. I oktober 2006 ble det imidlertid oppdaget en populasjon av signalkreps i Dammane landskapsvernområde ved Brevik, Porsgrunn. Denne populasjonen ble utryddet i 2008, og Dammane ble friskmeldt i 2014.

Kort etter ble det påvist en ny, ulovlig introdusert populasjon av signalkreps i Øymarksjøen i Haldenvassdraget, Østfold. Her er det ikke økologisk forsvarlig å iverksette utryddelse. Signalkreps er også påvist på norsk side av Store Le i Østfold.

Senere er det også påvist ulovlig introdusert signalkreps på Ostøya i Bærum kommune, Akershus (2009), i Skittenholvatnet i Hemne kommune, Sør-Trøndelag (2011), og i Kvesjøen i Lierne kommune, Nord-Trøndelag (2013). Av disse lokalitetene er sanering så langt utført på Ostøya.

I Rødenessjøen (oppstrøms Ørje sluser i Haldenvassdraget) ble det i 2014 oppdaget ulovlig introdusert signalkreps. Kort tid etter brøt det ut krepsepest, som spredte seg opp til Skullerudsjøen i løpet av 2015, og hvor øvre smittesonegrense går ved Fosserdam. 

Overvåking

Overvåkning av krepsepest var fram til 2015 basert på såkalte burforsøk, der kreps i bur overvåkes for raskt å kunne oppdage det dersom det oppstår sykdom og dødelighet. Ved dødelighet har krepsen blitt sendt til Veterinærinstituttet for diagnostikk. Slike burforsøk har hatt stor betydning for at krepsepesten er diagnostisert på et relativt tidlig tidspunkt i de områdene som nå er smitteerklærte.

I 2016 er det startet opp et nytt overvåkningsprogram for krepsepest som koordineres av Veterinærinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet. Dette programmet har tatt i bruk en ny overvåkningsmetode basert på miljø DNA (eDNA), hvor DNA fra smittestoffet (A. astaci) spores direkte fra vannprøver basert på A. astaci-spesifikk real-time PCR. Det vil fortsatt benyttes burforsøk for kontinuerlig overvåkning i risikosoner, men ikke i kontroll- og smittesoner.

Tiltak

Krepsepest er en Liste 3 sykdom og Mattilsynet vil sette i verk strenge tiltak for å hindre videre smittespredning når krepsepest påvises. Disse omfatter i første rekke forbud mot krepsing i vassdrag som er smitteerklærte eller der det er mistanke om smitte, samt krav om tørking og/eller desinfisering av båter, fiske- og fangstutstyr mm. som har vært benyttet i slike vassdrag, før de kan brukes andre steder.

Informasjonsbrosjyre

Last ned brosjyre med råd og regler for krepsing i Norge. Brosjyren er utarbeidet av Miljødirektoratet og Mattilsynet.

Dyr

Aktuelle fagområder